San Sebastián på 2 dager: bukten, gamlebyen og vinden
Parte Vieja og fjellet Urgull den første dagen, promenaden vestover til Peine del Viento den andre. Med den gratis takterrassen som ingen kjenner til, og hvorfor Peine ser best ut i dårlig vær.
Donostia er liten, og du kan gå gjennom hele byen til fots, nesten alltid på flatmark og nesten alltid langs vannet, så to dager er mer enn nok. Strukturen er enkel: en lukket bukt med gamlebyen i den ene enden, den nye bydelen bak og, over elva, den ville stranden. Det eneste du må bestemme, er når du skal gå opp på fjellene, fordi det er de eneste strekningene med motbakke, og fordi de ikke er til noen nytte i tåke.
Tabakalera har en takterrasse med utsikt i øverste etasje, med gratis adgang og en av byens beste utsikter. Den er ikke skiltet fra gaten, og nesten ingen besøkende går opp.
Dag 1, formiddag: Parte Vieja og Urgull
Start på torget og gå opp før lunsj.
Begynn på Plaza de la Constitución og løft blikket: tallene som er malt over hver balkong, er ikke husnumre, de er plasser. Dette torget fungerte som tyrefekterarena, og beboerne leide ut balkongene sine som losjer på dagene med tyrefekting. Nummereringen er der fortsatt, synlig på nesten alle.
Herfra går gatene med verdens høyeste tetthet av pintxosbarer, men det får vente til senere. Først basilikaen Santa María del Coro med sin barokke portal, San Vicente-kirken – byens eldste bygning – og gaten 31 de Agosto, den eneste som overlevde brannen i 1813.
Denne brannen forklarer bydelens form: de anglo-portugisiske troppene som skulle befri byen, endte med å plyndre den og brenne nesten hele, og Parte Vieja ble gjenoppbygd fra grunnen av med et regelmessig rutenett. Derfor har ikke denne gamlebyen den middelalderske labyrinten man venter seg.
Gå deretter opp på fjellet Urgull fra baksiden av San Telmo-museet: tjue minutter i en slak og skyggefull bakke mellom kanonbatterier, vaktposter og murer fra ulike tider. På toppen reiser statuen av Jesu hellige hjerte seg over murene til borgen La Mota, fra 1100-tallet.
Et nesten perfekt kvadrat med arkader og gallerier, bygd i 1817 etter brannen. Bygningen med klokken var rådhus fram til 1947, da byadministrasjonen flyttet inn i det gamle Gran Casino ved stranden. Her begynner Tamborrada hvert år den 20. januar.
Tolv meter stein over åtte århundrer med festning. Inne i borgen ligger Casa de la Historia, gratis, om byens militære fortid. Og en detalj: Hjertet ser ikke mot havet, men mot byen, som om det ville omfavne den i stedet for å forsvare den.
Et dominikanerkloster fra 1500-tallet som hviler mot fjellets klippe, utvidet med en moderne bygningsdel med en perforert fasade som det vokser planter gjennom. Inne finner du historien om det baskiske samfunnet og Serts lerreter som dekker den gamle kirken. Et godt valg når det regner.
Gå ned fra fjellet via fiskehavnen, spis pintxos i Parte Vieja og gå ut på Boulevard, som skiller gamlebyen fra den nye bydelen. Herfra begynner La Concha, stranden som mange regner som Europas beste bystrand, og som framfor alt er byens fasade.
Vannet er rolig av en geografisk grunn: bukten er lukket av to fjell, og øya Santa Clara plugger igjen munningen. Denne naturlige beskyttelsen er nettopp det som gjorde at den spanske sommerferien ble født her, den gangen havbad ble foreskrevet som medisinsk behandling.
Gå hele promenaden, to flate kilometer til Ondarreta. Underveis ser du det hvite rekkverket fra 1910, hvis profil senere går igjen i gatelykter og klokker over hele byen, badeanstalten La Perla og rådhuset, som var Gran Casino fram til pengespill ble forbudt i 1924.
Hvis du har tid, ta en avstikker tre kvartaler innover og finn Buen Pastor-katedralen. Spiret er over syttifem meter høyt, og den er fortsatt byens høyeste bygning, men den ligger utenfor aksen mellom stranden og gamlebyen, og mange tilbringer flere dager her uten å se den.
Ved lavvann kommer det fram en enorm, fast sandflate som du kan gå på nesten helt ut til øya; ved høyvann når vannet nesten helt opp til muren. Sjekk tidevannstabellen før du går ned. Øya Santa Clara besøker du med båt fra havnen i sesongen, og nesten ingen tar turen over.
Nygotisk fra 1897, med katedralen i Köln som uttalt forbilde og sandstein fra fjellet Igueldo. Den ble i stor grad betalt av beboerne. Den ble ikke plassert ved stranden, men midt i den nye bydelen, med gatene som løper sammen mot den: det er den som gir den borgerlige byen orden.
Det ligner et engelsk cottage fordi en engelsk arkitekt tegnet det for en østerriksk dronning som forelsket seg i denne bukten. Interiøret kan ikke besøkes, men hagene er gratis, og fra høyden ser du ut over La Concha på den ene siden og Ondarreta på den andre.
Den andre dagen er turen vestover, og den bør tas i riktig rekkefølge fordi den forteller en historie. Først hagene ved Miramar, opp over høyden i stedet for gjennom tunnelen ved Pico del Loro: fem minutter mer og den beste utsikten over bukten du kan få uten å gå opp på et fjell.
Dette palasset ble bygd på oppdrag fra dronning María Cristina av Habsburg, og denne personlige avgjørelsen forandret byens skjebne: der hoffet dro, dro også bankfolk, diplomater og de store hotellene. I 1887, da dronningen kom, var dette en liten by som nettopp hadde revet murene sine; tretti år senere var det Spanias mest elegante feriested om sommeren.
Gå ned til Ondarreta, som er La Conchas lillesøster, med finere sand, færre folk og skyggefulle hager bak. Navnet betyr bokstavelig talt sandstrand, av det baskiske ondar. Og fortsett helt til enden, der Peine del Viento ligger.
Der er det lurt å vite én ting: det er ikke én skulptur, men tre, fordelt på klippene, og Chillida satte dem ikke der for å bli sett på, men for at de skulle kjemme vinden. Torget av rosa stein, tegnet av Peña Ganchegui, har hull der vannet ved grov sjø skytes opp i søyler av skum. Ved stille sjø går du glipp av halvparten.
Tre deler på ti tonn hver, smidd i Legazpi og forankret i fjellet, innviet i 1977. Det er Peine del Viento XV: Chillida hadde tenkt på den samme idéen i nesten tretti år. Plattformen stenges av sikkerhetshensyn ved storm.
Det samme rolige vannet som La Concha, finere sand og langt færre folk i høysesongen. I mange år ble den kalt stranden for prester og fine folk, etter aristokratiet som tilbrakte somrene i de små palassene i bydelen El Antiguo. Bak stranden ligger skyggefulle hager.
Den har gått siden 1912 og tar deg opp til utsiktspunktet der du ser hele bukten med øya i midten: det klassiske bildet av byen. Oppe på toppen ligger en gammel og ganske særegen fornøyelsespark, men utsikten er verdt turen alene.
Kryss elva og bytt by. Gros er den unge bydelen, med et mer lokalt publikum enn Parte Vieja, og stranden her, Zurriola, ligger utenfor den beskyttede bukten: den tar imot bølgene rett fra Biscayabukta og er surfernes helligdom i San Sebastián. To forskjellige hav ti minutter fra hverandre.
Ved elvemunningen ligger Kursaal, to skrå prismer av glass som Rafael Moneo kalte strandede klipper. Han holdt dem med vilje fra hverandre for ikke å stenge forholdet mellom havet og byen, og det buede glasset i dobbel hud filtrerer nordlyset, så bygningen skifter farge gjennom dagen.
I enden av stranden, på odden Sagüés, står Néstor Basterretxeas Fredsdue, satt opp i 1980, et av de hardeste årene med terror. Den var ikke en pynt: den var et offentlig standpunkt i en tid da det kostet å ta det.
Og hvis du har tid til overs eller været blir dårlig, gå over til Egia og inn i Tabakalera, den gamle tobakksfabrikken. Store deler av bygningen har gratis adgang, og i øverste etasje ligger en gratis takterrasse med utsikt som nesten ingen kjenner til. Like ved ligger parken Cristina Enea, byens beste, med påfugler som går fritt omkring.
Det ble innviet i 1999 på tomten til det gamle Gran Kursaal, et kasino fra Belle Époque som mistet sin funksjon da pengespill ble forbudt i 1924. Navnet er tysk og betyr kursal, fra den gang havbad var medisinsk behandling. Når kvelden kommer, tennes det innenfra.
Åtte hundre meter sand slått av åpent hav, med surfeskoler på selve promenaden og aktivitet hele året. Dagens strand måtte gjenskapes med en molo: stormene på 1900-tallet fikk den nesten til å forsvinne. Se opp for flaggene, for her betyr de virkelig noe.
Tobakksfabrikk i nesten et århundre, med en arbeidsstokk som stort sett var kvinner, og med sterk fagforeningsbevissthet. Den stengte i 2003, sto tom i tolv år og gjenåpnet som kultursenter i 2015. Mediatek og bibliotek med gratis adgang, og takterrassen i øverste etasje.
Ja, med god margin. Byen er liten og flat, og du kan gå gjennom hele til fots. To dager dekker Parte Vieja, fjellet Urgull, hele bukten til Peine del Viento, bydelen Gros med Zurriola og Tabakalera. Med en tredje dag rekker du en tur til Pasaia eller Hondarribia og et rolig måltid på en asador, en grillrestaurant.
Når ser Peine del Viento best ut?
Ved grov sjø, ikke ved stille sjø. Steintorget rundt skulpturene har hull der vannet skytes opp i søyler av skum når bølgene kommer inn, og det er den effekten det ble tegnet for. Ved kraftig storm stenges plattformen av sikkerhetshensyn, så det perfekte er når sjøen er urolig.
Er det verdt å ta turen opp på fjellet Igueldo?
Ja, for panoramaet over hele bukten med øya Santa Clara i midten, som er det klassiske bildet av byen, og som du ikke får fra noe annet sted. Du kommer opp med en kabelbane som har gått siden 1912, fra plassen ved Peine del Viento. Fornøyelsesparken på toppen er særegen og valgfri.
Hva er forskjellen på La Concha og Zurriola?
Geografien. La Concha ligger inne i en bukt som er lukket av to fjell, med øya som plugger igjen munningen, så vannet er rolig. Zurriola ligger utenfor denne beskyttelsen, tar imot bølgene rett fra Biscayabukta og er surfestranden. De ligger ti minutters gange fra hverandre og er to helt forskjellige hav.
Hvor bør man bo?
Sentrum og den nye bydelen har alt innen ti eller femten minutters gange og er det mest praktiske valget. Gros er noe billigere, har bedre nabolagsstemning og ligger fem minutter fra Parte Vieja over brua. Parte Vieja er den mest pittoreske, men også den mest støyende om natten.
Er det veldig dyrt?
Ganske, særlig overnatting og restauranter, og om sommeren stiger prisene kraftig. Til gjengjeld er nesten alt det viktigste gratis: strendene, fjellet Urgull med besøkssenteret, hagene ved Miramar, Peine del Viento og takterrassen i Tabakalera. Og du trenger ikke bruke penger på transport.
Praktisk informasjon
Slik kommer du deg ditFlyplassen i Hondarribia ligger 20 minutter unna. Bilbao en time med buss; Biarritz 45 minutter.
Komme seg rundtAlt til fots og flatt langs vannet. Bybuss til Igueldo og Egia.
GratisStrendene, fjellet Urgull, hagene ved Miramar, Peine del Viento og takterrassen i Tabakalera.
TidevannSjekk tabellen: ved høyvann er det knapt sand igjen på La Concha.
MatPintxos i Parte Vieja og i Gros. Én eller to per bar, og så videre.
Når det regnerSan Telmo-museet, Tabakalera og akvariet ved havnen. Det regner når som helst på året.
På kartet
🎧 Med Viavoy
Gå gjennom San Sebastián og lytt i ditt eget tempo
Last ned Viavoy og gå gjennom San Sebastián offline, når du vil.
fra 2,99 €· engangsbetaling
City Pass · 9,99 €3 dager, alle turer i San Sebastián