Plaza de la Constitución
Det klassiske startpunktet for enhver runde, med arkadene som gir ly når det regner, noe det ofte gjør her. Fra de fire hjørnene går gatene med verdens høyeste tetthet av pintxosbarer. Gå ved aperitifftid eller etter åtte.

Reglene for poteo, hvorfor det beste ikke står i disken, men på tavla, og i hvilke bydeler du spiser best. Med hva du bør bestille, og når.
🎧 På ruten Den gamle byen og Monte UrgullDenne byen har en av verdens høyeste konsentrasjoner av Michelin-stjerner per innbygger, men det er ikke det som definerer den ved bordet. Det som definerer den, er pintxoen: en disk full av små retter, et lite glass, tjue minutter og videre til neste. Å gjøre det riktig er ikke noe mysterium, men det har regler, og den viktigste kjenner nesten ingen utenfra: det beste står ikke fremme.
Bevegelse, ikke bord.
Poteo er barrunden, og ordet kommer av pote, det lille vinglasset. Logikken er en rute: du går inn, tar én eller to pintxos med en liten drink, betaler og bytter sted. Fire eller fem barer på en kveld er det vanlige, og å sette seg ved et bord for å spise middag av pintxos er den vanligste feilen besøkende gjør.
Drikkene på runden er zurito – en veldig liten øl fra fat –, txakoli, en syrlig og lett perlende hvitvin som skjenkes fra høyt, og rødvin fra Rioja Alavesa. Å bestille en stor øl eller et stort glass bryter rytmen og avslører den tilreisende mer enn noe annet.
Du betaler ved hvert stopp, vanligvis til slutt, og det vanlige er at bartenderen spør hva du har spist, og stoler på svaret. På barene med flest turister blir det stadig vanligere å føre regningen fra starten av, men skikken lever fortsatt.
Tidspunktet styrer: aperitiffen går fra ett til tre, og kveldsrunden starter rundt åtte. Utenom disse tidsrommene er diskene halvfulle, uansett hvor åpen baren er, og opplevelsen er en helt annen.
Det klassiske startpunktet for enhver runde, med arkadene som gir ly når det regner, noe det ofte gjør her. Fra de fire hjørnene går gatene med verdens høyeste tetthet av pintxosbarer. Gå ved aperitifftid eller etter åtte.

Gaten som overlevde brannen i 1813, samler i dag noen av de eldste og mest anerkjente barene i bydelen. Den er også den mest trafikkerte, så det lønner seg å gå inn og ut uten å slå seg ned: runden fungerer nettopp gjennom bevegelsen.
Last ned appen og opplev San Sebastián offline, når du vil. Gå turen Den gamle byen og Monte Urgull med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Gildaen er det obligatoriske startpunktet: oliven, ansjos og chili på en tannpirker. Den ble oppfunnet på en bar i denne byen og har navnet sitt fra Rita Hayworth-filmen, fordi kombinasjonen ble ansett som frekk og krydret. Den er lakmustesten for enhver disk.
Fra det varme kjøkkenet er dette det du bør se etter. Kokotxas av torsk eller lysing al pil-pil, den geléaktige delen av fiskens strupe som bare gir mening når du smaker den. Txuleta på grillen, av gammel ku og med saltskorpe. Txangurro, plukket edderkoppkrabbe gratinert i ovnen. Og stekt foie med eple, som er en klassiker her.
Blant de kalde rettene som er verdt det: ansjos fra Biscayabukta med akkurat passe salt, skinke med revet tomat og txaka, en salat av krabbepinner (surimi) med majones. Potetomeletten blir bedømt strengt og er en god indikator på stedet.
Til slutt ostekaken, som i denne byen har sin egen modell som blir etterlignet over hele verden: stivnet utenpå, nesten flytende inni og bakt ved svært høy temperatur. Og baskisk kake eller cuajada, en slags dravle, som klassiske alternativer.
Parte Vieja er ruten med høyest tetthet og mest berømmelse, og også den mest folksomme. Den fungerer svært godt utenom høysesongen og tidlig på dagen; i august og i helgene om kvelden kan det bli vanskelig å komme seg fram. Aksene er Plaza de la Constitución og gaten 31 de Agosto.
Gros, på den andre siden av elva, er alternativet nesten alle som bor her, anbefaler. Mer lokalt publikum, noe bedre priser, disker på svært høyt nivå og mye mer plass. Området rundt plaza de Cataluña og gatene Zabaleta og Bergara samler det beste.
Den nye bydelen, rundt gatene Hernani og San Marcial, er den tredje ruten: roligere, med kontorfolk som gjester i lunsjtiden og godt forhold mellom pris og kvalitet. Det er den turistene besøker minst, og den som fungerer best for aperitiffen på hverdager.
En merknad om kalenderen: mange barer holder stengt én dag i uken, og i januar eller februar stenger noen for ferie. Og under Tamborrada i januar og filmfestivalen i september blir byen full, og det lønner seg å reservere overalt der det finnes bord.
Bydelen som de som bor her, anbefaler: lokalt publikum, noe bedre priser og disker på svært høyt nivå uten trykket fra Parte Vieja. Runden går rundt plaza de Cataluña og gatene Zabaleta og Bergara, fem minutter fra brua.
Et holdepunkt for å orientere seg på den tredje pintxosruten, den i den nye bydelen, rundt gatene Hernani og San Marcial. Roligere, med kontorfolk i lunsjtiden og byens beste forhold mellom pris og kvalitet.
Du går inn, bestiller drikke og én eller to pintxos, og bytter bar. De kalde står synlig i disken og tas ofte direkte, men de beste er de varme, som du bestiller fra tavla, og som lages på stedet på kjøkkenet. Du betaler ved hvert stopp, vanligvis når du går.
En veldig liten øl fra fat, beregnet på at du skal kunne ta flere i løpet av en runde uten å bli mett på første bar. Sammen med txakoli og rødvin er det standarddrikken på poteo. Txakoli er en syrlig og lett perlende hvitvin som skjenkes fra høyt, slik at den får litt mer kullsyre når den treffer glasset.
Gildaen – oliven, ansjos og chili –, som ble oppfunnet i denne byen, potetomeletten som indikator på stedet og ansjos fra Biscayabukta. Fra det varme kjøkkenet kokotxas al pil-pil, txuleta på grillen, gratinert txangurro og foie med eple. Til dessert den lokale ostekaken.
Parte Vieja har høyere tetthet og mer berømmelse, men også mye mer folk. Gros, på den andre siden av elva, er det nesten alle som bor her, anbefaler: lokalt publikum, noe bedre priser, disker på svært høyt nivå og plass til å bevege seg. Den nye bydelen er det tredje alternativet og det billigste.
Det avhenger mye av typen. De kalde i disken har moderate priser, og en runde på fire barer med drikke blir rimelig. De varme fra tavla, særlig kokotxas, txuleta eller foie, koster ganske mye mer og får regningen til å stige raskt. San Sebastián er ikke en billig by å spise i, og det er lurt å regne med det.
For pintxosrunden ikke: barene fungerer stående og med rotasjon. Det lønner seg derimot å reservere overalt der det er bord og på restauranter, særlig under Tamborrada i januar og filmfestivalen i september, når byen blir full. Mange barer holder dessuten stengt én dag i uken.
Last ned Viavoy og gå gjennom San Sebastián offline, når du vil.
