Casa Consistorial
Balkongen for chupinazoen, i en barokkfasade fra 1752 med de tre klassiske søyleordenene oppå hverandre. Og stedet der man ved midnatt den 14. synger «Pobre de mí».

Åtte hundre og femti meter, to minutter og et helt års venting. Hva som skjer hver dag fra 6. til 14. juli, og hvorfor festen opprinnelig ble feiret i oktober.
🎧 På ruten Okseløpet, San Fermín og Plaza del CastilloSanfermines er ni dager, ikke ett løp. Men det er løpet som forklarer dem: åtte hundre og femti meter som tilbakelegges på to eller tre minutter, og som byen venter på et helt år. Denne guiden forteller hvordan alt fungerer, strekning for strekning og dag for dag.
Alt begynner klokken tolv den 6. juli, fra balkongen på Casa Consistorial: en rakett som smeller mens et menneskehav brøler nedenfor med halstørkleet hevet. Ordet kommer fra «chupín», det folkelige navnet på raketten.
Ropet er tospråklig, som byen: «Pamploneses, pamplonesas, ¡Viva San Fermín!, Iruindarrak, iruindarrok, gora San Fermin!». Og i det øyeblikket flyttes titusenvis av røde halstørklær, som til da har vært knyttet rundt håndleddet, opp rundt halsen samtidig.
Helgenen bor i San Lorenzo-kirken, i et åttekantet barokkapell som ble reist mellom 1696 og 1717 bare for å huse ham. Hver 7. juli bæres han på skuldrene i prosesjon gjennom Calle Mayor.
Og en overraskende detalj: helgenens festdag falt på 10. oktober, med regn og kulde, mens kvegmarkedet og tyrefektingene foregikk om sommeren. I 1591 bestemte byen seg for å slå alt sammen og flytte feiringen til 7. juli, på grunn av det gode været. Den rent praktiske endringen skapte Sanfermines.
Balkongen for chupinazoen, i en barokkfasade fra 1752 med de tre klassiske søyleordenene oppå hverandre. Og stedet der man ved midnatt den 14. synger «Pobre de mí».
Der helgenen bor, i et åttekantet kapell bygd bare for ham. Herfra går prosesjonen 7. juli, og encierroen starter noen få minutter unna, i Cuesta de Santo Domingo.
Last ned appen og opplev Pamplona offline, når du vil. Gå turen Okseløpet, San Fermín og Plaza del Castillo med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Løpet starter i Cuesta de Santo Domingo. Klokken åtte presis smeller en rakett, porten åpnes, og seks okser pluss lederoksene som viser dem vei, kaster seg oppover bakken. En rakett nummer to forteller at det ikke er noe dyr igjen som henger etter, for det er den farligste situasjonen som kan oppstå.
Denne første strekningen er blant de tøffeste: nesten tre hundre meter med en stigning som presser på, glatt underlag og oksene samlet og uthvilte. Veteranene oppsummerer det slik: her løper du ikke foran oksen, her overlever du.
Så kommer Plaza del Ayuntamiento og Mercaderes-svingen, en skarp høyresving der oksene sklir og ofte faller mot gjerdet. Det er det mest fotograferte punktet og et av de mest uforutsigbare.
Deretter Calle Estafeta: tre hundre meter rett strekning uten svinger å gjemme seg i. For mange løpere er dette den ekte encierroen, strekningen der det vanskeligste gjøres, og det handler ikke om å flykte, men om å legge seg foran oksen og løpe på høyde med den noen meter mens man kjenner på tempoet.
Og avslutningen: Telefónica-strekningen, smuget som plutselig blir trangt – der haugene av løpere oppstår – og inngangen til arenaen i tyrefekterarenaen. Alt i alt rundt åtte hundre og femti meter og to eller tre minutter.
Det er gratis å løpe, og du trenger ikke melde deg på, men det finnes regler, og brudd gir bot: du må være myndig, ikke beruset, ikke løpe i motsatt retning, ikke bære sekk eller bagasje og ikke ta bilder eller video mens du løper. Politiet fjerner den som ikke følger reglene fra ruten før raketten går.
Det hvite og røde stammer ikke fra middelalderen: det ble populært på trettitallet på 1900-tallet, da de første peñaene, festforeningene, tok det i bruk, og hele byen kopierte ideen. Tradisjonen legger til at det røde minner om martyrdøden til San Fermín, som ble halshugget.
Kvinner har kunnet løpe uten begrensninger siden 1974: fram til det året forbød en kommunal forskrift det uttrykkelig. Derfor er det ingen kvinner blant de nitten figurene i Encierro-monumentet.
Det nesten ingen kjenner til, er encierrillo: kvelden før flyttes oksene i stillhet og i mørket fra innhegningene ved Gas til dem i Santo Domingo, uten publikum som roper og med tomme gater. Det er det stikk motsatte av encierroen.
Og festen slutter ikke med løpet: det er tyrefekting om ettermiddagen på den samme arenaen – oksen som løper klokken åtte, er den som møter tyrefekteren senere – gigantes y cabezudos, kjemper og storhoder, om morgenen, peñaer og brassband hele dagen, og Riau-Riau, det mest omstridte og oftest avlyste innslaget av alle.
Der alt begynner: klokken åtte presis smeller raketten og porten åpnes. Nesten tre hundre meter bakke med oksene samlet og uthvilte.
Der encierroen slutter. En av verdens største målt i kapasitet: tjue tusen mennesker i en by med to hundre tusen. Med bysten av Hemingway ved siden av.
Fra 6. til 14. juli, alltid på de samme datoene. Festen begynner med chupinazoen klokken tolv den 6. fra rådhusbalkongen og slutter ved midnatt den 14. med «Pobre de mí», sunget med stearinlys på det samme torget. Encierroen løpes hver morgen klokken åtte, fra den 7. til den 14.
Mellom to og tre minutter. Det er rundt åtte hundre og femti meter fra porten i Cuesta de Santo Domingo til sanden i tyrefekterarenaen. Kortere tid enn det tar å lese denne guiden, og det er dette byen venter på et helt år.
Cuesta de Santo Domingo, i begynnelsen, fordi det er nesten tre hundre meter med en stigning som presser på, glatt underlag og oksene samlet og uthvilte. Og Mercaderes-svingen, der oksene sklir og ofte faller mot gjerdet. Det siste smuget også, på grunn av haugene av løpere som oppstår.
Ja, det er gratis, og du trenger ikke melde deg på, men det finnes regler, og brudd gir bot: du må være myndig, ikke beruset, ikke løpe i motsatt retning, ikke bære sekk eller bagasje og ikke ta bilder eller video mens du løper. Politiet fjerner den som ikke følger reglene fra ruten før raketten smeller.
Det er ingen offisiell uniform og stammer ikke fra middelalderen: det ble populært på trettitallet på 1900-tallet, da de første peñaene tok i bruk hvitt med rødt belte og halstørkle, og hele byen kopierte ideen. Tradisjonen legger til at det røde minner om martyrdøden til San Fermín, som ble halshugget.
Siden 1974, da den kommunale forskriften som uttrykkelig forbød det, ble opphevet. Siden da har de løpt uten begrensninger, selv om de fortsatt er i mindretall. Derfor finnes det ingen kvinne blant de nitten figurene i naturlig størrelse i Monumento al Encierro: skulpturen viser også en tidsepoke.
Flyttingen av oksene, kvelden før hver encierro, fra innhegningene ved Gas til dem i Santo Domingo. Den skjer i stillhet, nesten i mørke, uten publikum som roper og med tomme gater: det er det stikk motsatte av encierroen, og svært få tilreisende kjenner til den.
Fordi byen endret det i 1591 på grunn av været. San Fermíns festdag falt på 10. oktober, med regn og kulde, mens kvegmarkedet og tyrefektingene ble holdt om sommeren. Man bestemte seg for å slå alt sammen 7. juli, og den rent praktiske flyttingen skapte uten å ville det Sanfermines.
Last ned Viavoy og gå gjennom Pamplona offline, når du vil.

Les videre



