Statuen av La Regenta
Ana Ozores i bronse, av Mauro Álvarez, 1997, på de samme steinhellene hun spaserte på i romanen. Folk tar henne i hånden når de går forbi.

Byen som Clarín kledde av uten nåde i 1884, og som i dag har over hundre skulpturer på gaten, mange av dem gaver til prisvinnere som sa noe pent om den.
🎧 På ruten Universitetet, Santullano og gamle VetustaDet finnes en vakker ironi i Oviedo. Byen som i flere tiår følte seg fornærmet av romanen som skildret den under falskt navn, har i dag gjort den til et emblem, og den har fylt gatene sine med bronsefigurer – blant dem flere av romanfigurer og av utenlandske prisvinnere som roste den.
Leopoldo Alas «Clarín» var professor i jus ved universitetet i Oviedo da han ga ut La Regenta mellom 1884 og 1885. Mange regner den som den beste spanske romanen fra 1800-tallet etter Don Quijote.
I den skildret han byen under falskt navn – Vetusta – og med skarpe sannheter. Ana Ozores, hovedpersonen, er en følsom og ensom kvinne, gift med en eldre mann, fanget mellom skriftefaren og forføreren, og knust av et samfunn som holder øye med henne.
Romanen begynner i tårnet på katedralen, med domkapitularen don Fermín de Pas som ser ut over byen med en kikkert, som en som vokter en flokk. Clarín beskrev tårnet som et «romantisk dikt i stein, en fin hymne av milde linjer av stum og evig skjønnhet».
Da den kom ut, vakte den skandale i Oviedo. I flere tiår ble den liggende halvveis i glemmeboken, med få utgaver og en god del lokalt ubehag. Først i andre halvdel av 1900-tallet plasserte kritikerne den der den står i dag: det tok nesten hundre år før den sluttet å bli lest som en fornærmelse.
Ana Ozores i bronse, av Mauro Álvarez, 1997, på de samme steinhellene hun spaserte på i romanen. Folk tar henne i hånden når de går forbi.
Der Clarín var professor i jus. Grunnlagt med arven etter en generalinkvisitor og åpnet i 1608, førti år etter hans død.
Last ned appen og opplev Oviedo offline, når du vil. Gå turen Universitetet, Santullano og gamle Vetusta med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →I dag har Oviedo over hundre skulpturer i friluft, spredt over gater og torg, de fleste satt opp fra nittitallet og utover. Derfor sies det at gamlebyen er et museum uten tak og uten billetter.
Statuen av La Regenta, av Mauro Álvarez, ble satt opp i 1997 foran katedralen, på de samme steinhellene som Ana spaserte på i fiksjonen. Folk fotograferer henne og tar henne i hånden til bronsen på kjolen er slitt.
Den mest berømte for mange er Maternidad av Fernando Botero, en fyldig kvinne i bronse som har ligget på Plaza de la Escandalera siden midten av nittitallet. Det er det fremste møtestedet for folk i Oviedo.
Og den frekkeste er Culis Monumentalibus, fire meter med bronsebak som Eduardo Úrculo plantet i 2001 foran Teatro Campoamor. Da den dukket opp, var det noen som ville ha den fjernet dagen etter; i dag er den blant de mest fotograferte.
Navnet på falsk latin hentet Úrculo fra en artikkel som Camilo José Cela skrev i 1977 om hans forkjærlighet for å male rumper, figurer som var «bannlyst i mer snerpete tider».
To av de mest elskede skulpturene står her på grunn av Prinsesse av Asturias-prisene, som deles ut hver høst i Teatro Campoamor, og som mange kaller Sør-Europas små nobelpriser.
Woody Allen kom i oktober 2002 for å motta prisen for kunst, og i stedet for å lire av seg fire høflighetsfraser øste han lovord over byen: han sa at Oviedo var deilig, eksotisk, vakker, ren, fredelig, «som om den ikke hørte til i denne verden». Byen gjengjeldte komplimentet ved å støpe ham i bronse i 2003.
Og det ble ikke bare med ord: i 2008 kom han tilbake og spilte inn deler av «Vicky Cristina Barcelona» her, med byen på lerretet under sitt eget navn, noe sjeldent i filmene hans utenfor New York.
Mafalda kom samme vei: i 2014 fikk Quino prisen for kommunikasjon og humaniora, og byen bestilte statuen hos Pablo Irrgang. Den har en identisk tvilling i bydelen San Telmo, i Buenos Aires.
Og på Plaza de Trascorrales står La Lechera, en langt mer lokal hyllest: til kvinnene som helt fram til syttitallet kom ned fra landsbyene med eslene sine for å levere melk fra hus til hus.
Fra 2003, etter at filmskaperen roste byen da han mottok Prinsen av Asturias-prisen. Brillene hans blir stjålet hele tiden.
Hun har sittet på benken sin siden 2014, da Quino fikk prisen. Hun har en identisk tvilling i San Telmo, i Buenos Aires.
Navnet kommer fra Clarín – Leopoldo Alas –, professor i jus ved universitetet i Oviedo, i romanen La Regenta, utgitt mellom 1884 og 1885. Han skildret byen under falskt navn og med skarpe sannheter: de ærgjerrige prestene, de lediggående unge herrene, sladderen, hykleriet.
Dårlig, og i lang tid. Mange kjente seg igjen og likte det slett ikke, og romanen ble liggende halvveis i glemmeboken i flere tiår, med få utgaver og en god del lokalt ubehag. Først i andre halvdel av 1900-tallet plasserte kritikerne den der den står i dag: det tok nesten hundre år før den sluttet å bli lest som en fornærmelse.
På Plaza de Alfonso II el Casto, foran katedralen, på de samme steinhellene som Ana Ozores spaserte på i fiksjonen. Mauro Álvarez laget den i 1997, og folk fotograferer henne og tar henne i hånden når de går forbi, så mye at bronsen på kjolen er slitt.
Over hundre i friluft, spredt over gater og torg, de fleste satt opp fra nittitallet og utover. Det er en vedvarende kommunal politikk og ganske uvanlig i omfang, og derfor sies det at gamlebyen er et museum uten tak og uten billetter.
Fordi han i oktober 2002 kom for å motta Prinsen av Asturias-prisen for kunst og øste lovord over byen, og sa at den var «deilig, eksotisk, vakker, ren, fredelig, som om den ikke hørte til i denne verden». Oviedo gjengjeldte komplimentet ved å støpe ham i bronse i 2003. Og i 2008 kom han tilbake for å filme her.
Etter samme mønster: i 2014 fikk tegneren Quino Prinsen av Asturias-prisen for kommunikasjon og humaniora her, og byen bestilte statuen hos Pablo Irrgang. Den har en identisk tvilling som sitter på en benk i bydelen San Telmo, i Buenos Aires.
Fire meter med bronsebak på en sokkel av granitt, et verk av Eduardo Úrculo, satt opp i 2001 foran Teatro Campoamor. Navnet på falsk latin hentet han fra en artikkel av Camilo José Cela fra 1977 om hans forkjærlighet for å male rumper. Da den dukket opp, var det noen som ville ha den fjernet; i dag er den blant de mest fotograferte.
Last ned Viavoy og gå gjennom Oviedo offline, når du vil.
