De to katedralene i Salamanca: gotisk, romansk og en astronaut
To komplette bygninger fra ulike tider, vegg i vegg og med felles mur, med én felles inngang. Hvor astronauten er, hva Torre del Gallo er, og hvorfor det lønner seg å gå opp i Ieronimus.
I Salamanca finnes det ikke én katedral: det finnes to, vegg i vegg, med felles mur, og de fungerer som én bygning med én inngang. Den gamle er romansk fra 1100-tallet; den nye ble påbegynt i 1513 og fullført i 1733. Og begge overlevde fordi den gamle fortsatt var i bruk mens den nye ble bygget, og da den nye var ferdig, var det ingen som hadde mot til å rive den andre.
Astronauten sitter på Puerta de Ramos på Catedral Nueva, den som vender mot plassen, til venstre og et godt stykke opp. Steinhoggeren Miguel Romero hogde den ut under restaureringen i 1992.
Den nye: gotisk etter sin tid
Og med vilje, ikke av forsinkelse.
Den ble påbegynt i 1513, da renessansen hadde eksistert i mindre enn et århundre i Italia og knapt hadde nådd Spania, og likevel valgte Salamanca gotikken. Det var ikke uvitenhet: det var stilen som ble regnet som den riktige for en katedral, mens renessansen fortsatt ble sett på som noe for palasser. Juan Gil de Hontañón tegnet planen, og sønnen Rodrigo førte arbeidet videre.
Resultatet er tre skip av betydelig høyde, med svært forseggjorte ribbehvelv der ribbene krysser hverandre og danner stjerner, og en romslighet som imponerer selv om du kommer fra andre store katedraler. Kuppeltårnet og tårnet ble fullført i barokk, to århundrer etter at byggingen begynte.
Nordfasaden, den med Puerta de Ramos, er en plateresk flate hogd ut til siste centimeter, med scener fra lidelseshistorien og en ornamental tetthet som gjør det vanskelig å feste blikket. Det er en av de store portalene fra det spanske 1500-tallet.
Og i en av arkivoltene sitter astronauten, i romdrakt, og like ved en drage som spiser en iskrem. De er ingen uforklarlig anomali: de er laugets signatur fra restaureringen i 1992, en gammel skikk som gjør det mulig om fem århundrer å skille hva som er originalt og hva som ble laget på nytt.
Billett rundt 10 €, med Catedral Vieja inkludert. Se etter sporene etter jordskjelvet i Lisboa i 1755, som sprakk tårnet og gjorde det nødvendig å fylle igjen sokkelen: derfor er det i dag mye tykkere enn det opprinnelige prosjektet la opp til.
Den sitter til venstre og et godt stykke opp, og den er vanskelig å se uten at noen peker den ut. Tradisjonen med å signere restaureringer med et samtidig element er gammel og helt akseptert: en okse på 1500-tallet, en astronaut på 1900-tallet.
Du går inn fra innsiden av den nye, ned noen trappetrinn, og overgangen er brutal: fra høyden og lyset i sengotikken kommer du inn i et lavere, mørkere og mye tettere rom. Det er en av de best bevarte romanske katedralene i Spania.
Hovedverket står i apsis: en altertavle fra midten av 1400-tallet med femtitre malte tavler på gullbunn, laget av Nicolás Florentino, som forteller Kristi og Jomfruens liv scene for scene. Det er et av de mest komplette ensemblene av gotisk maleri som er bevart.
Over den, i apsishvelvet, en enorm freske av dommedag av den samme kunstneren, med et helvete skildret med betydelig råhet. Å se begge deler sammen – den ordnede fortellingen nede, advarselen oppe – er å forstå hvordan en middelalderkirke kommuniserte med folk som ikke kunne lese.
Og så er det Torre del Gallo, kuppeltårnet, som du ser fra utsiden. Det er en kuppel med ribber på en tambur med to rader vinduer, dekket av steinskjell, med tydelig bysantinsk innflytelse. De nærmeste slektningene finnes i Zamora og i Toro.
Ieronimus, besøket nesten ingen tar
Det er en rute gjennom de høyeste delene av de to katedralene som bruker vedlikeholdsgangene i murtykkelsen, opprinnelig laget for å holde glassmalerier og tak ved like. Du går gjennom smale korridorer, krysser tribuner og ser ned i skipene fra en høyde du ellers aldri ser dem fra.
Det perspektivet forandrer alt. Ribbehvelvene ser du på nært hold, med ribber og sluttsteiner, og fra en av tribunene ser du det romanske kuppeltårnet på den gamle katedralen fra en vinkel som er umulig fra bakkenivå. Etterpå kommer du ut på terrassene over takene.
Navnet kommer fra biskop Jerónimo de Perigord, den første biskopen i det gjenbosatte Salamanca og skriftefar for El Cid. Billetten er separat fra katedralbilletten, koster rundt fire euro, og besøket tar en god time.
Og det finnes en tradisjon knyttet til disse tårnene som fortsatt lever. Jordskjelvet i Lisboa i 1755 sprakk katedraltårnet og gjorde det nødvendig å forsterke det. Siden den gang klatrer en innbygger hvert år 31. oktober opp i toppen kledd som charro, spiller sekkepipe og tromme og takker for at byen holdt stand. Han kalles Mariquelo.
I et kapell i klostergangen står et middelaldersk pipeorgel, et av de eldste i Europa som fortsatt kan spilles på. Gå ut til Patio Chico, den lille plassen bak: der har du den beste utsikten mot Torre del Gallo, og det er et av de roligste hjørnene i gamlebyen.
En god time, med trapper fordelt på etapper og avsatser, så det er ingen sammenhengende stigning. Men det finnes smale passasjer og enkelte høye partier: ikke egnet ved klaustrofobi eller kraftig høydeskrekk. Best sent på ettermiddagen, når steinen gløder.
Rett overfor Catedral Nueva, en glatt nyklassisistisk bygning med en portiko av gigantiske joniske søyler, som forvirrer i en by hogd ut til siste centimeter. Plassen foran, med trær og benker, er et av de beste stedene i gamlebyen å sette seg ned sent på dagen.
Fordi den gamle fortsatt ble brukt til gudstjenester mens den nye ble bygget, mellom 1513 og 1733, og da den nye var ferdig, var det ingen som hadde mot til å rive en romansk bygning fra 1100-tallet i god stand. De ble stående vegg i vegg, med felles mur, og i dag fungerer de som ett anlegg med felles inngang.
Hvor er astronauten?
På Catedral Nueva, i en arkivolt på Puerta de Ramos, fasaden som vender mot plassen, til venstre og et godt stykke opp. Like ved er det en drage som spiser en iskrem. Steinhoggeren Miguel Romero hogde dem ut under restaureringen i 1992, etter laugets skikk med å signere arbeidene med et samtidig element.
Hva er Torre del Gallo?
Kuppeltårnet på Catedral Vieja: en kuppel med ribber på en tambur med to rader vinduer, dekket av steinskjell, med tydelig bysantinsk innflytelse som trolig kom via Aquitaine. De nærmeste slektningene finnes i Zamora og i Toro.
Er Ieronimus verdt det?
Ganske mye, og det er det av de viktige besøkene som færrest tar. Ruten går gjennom de høyeste delene av de to katedralene via vedlikeholdsgangene i murtykkelsen, med hvelvene på nært hold og terrassene utendørs til slutt. Egen billett, rundt fire euro, og en god times rute.
Hva er Mariquelo?
Hvert år 31. oktober, på årsdagen for jordskjelvet i Lisboa i 1755 som sprakk katedraltårnet, klatrer en innbygger opp i toppen kledd i charro-drakt, spiller sekkepipe og tromme og takker for at bygningen og byen holdt stand. Tradisjonen forsvant i flere tiår og ble tatt opp igjen på syttitallet.
Kan man besøke bare én av dem?
Nei, billetten er felles og gir adgang til begge. Det du bør bestemme, er rekkefølgen: å gå først inn i den nye og så ned i den gamle gir hele kontrasten, fra høyden og lyset i sengotikken til tettheten og halvmørket i romanikken fra 1100-tallet.
Praktisk informasjon
HvorPlaza de Anaya, 5 minutter fra Plaza Mayor og 2 fra Patio de Escuelas.
BilletterRundt 10 € for begge katedralene med felles billett. Ieronimus kommer i tillegg, rundt 4 €.
VarighetEn time for begge katedralene; en god time til hvis du tar Ieronimus.
AstronautenPuerta de Ramos, den som vender mot plassen, til venstre og et godt stykke opp.
Ikke gå glipp avPatio Chico, bak katedralene, for å se Torre del Gallo. Det er gratis og svært rolig.
Beste tidSent på ettermiddagen for Ieronimus: den gylne steinen gløder sett fra terrassene.
På kartet
🎧 Med Viavoy
Gå gjennom Salamanca og lytt i ditt eget tempo
Last ned Viavoy og gå gjennom Salamanca offline, når du vil.