Plaza Mayor de Salamanca
Under arkadene ligger byens historiske kafeer, og gatene som går ut fra torget, har en stor andel av restaurantene. Det er det opplagte utgangspunktet, selv om områdene rundt har bedre priser og mindre turistpress.

Provinsen produserer en av verdens beste skinker, og byen har en fest som bokstavelig talt går ut på å dra ut på landet og spise en pai. Hva du bør bestille, hvor og på hvilken dato.
🎧 På ruten Plaza Mayor, Clerecía og Las ConchasSalamanca har en fordel mange kastiljanske byer skulle ønske seg: provinsen produserer ibérico fra Guijuelo, en av verdens beste skinker, og dehesaen som gjør den mulig, begynner en halvtime fra sentrum. I tillegg kommer et mettende vinterkjøkken og en tradisjon ingen annen by har: en fest som ikke handler om noe annet enn å dra ut på landet og spise.
Og hvorfor dehesaen betyr noe.
Guijuelo ligger under en time fra Salamanca og er en av de mest anerkjente opprinnelsesbetegnelsene for ibérico-skinke. Det som gjør produktet til det det er, er ikke bare grisens rase, men systemet: dehesaen, den åpne skogen av steineik og korkeik der dyret spiser eikenøtter under montaneraen, eikenøttsesongen.
Montaneraen varer fra oktober til mars, og det er da grisen går fritt og legger på seg av eikenøtter og gress. Fettet den samler da, er det som trekker inn i muskelen og gir skinken konsistensen og smaken. En ibérico de bellota er bokstavelig talt et skogprodukt.
Deretter kommer modningen, som i Guijuelo nyter godt av klimaet: betydelig høyde over havet, svært kalde vintre og tørre somre, ideelle forhold for å tørke langsomt. En bellota-skinke kan bli liggende tre år eller mer i kjelleren.
I Salamanca spiser man den på tavernaer og i spesialbutikker, skåret med kniv, og det lønner seg å spørre om kategorien i stedet for bare å bestille skinke: det er en reell forskjell mellom cebo, cebo de campo og bellota, og prisen gjenspeiler den.
Under arkadene ligger byens historiske kafeer, og gatene som går ut fra torget, har en stor andel av restaurantene. Det er det opplagte utgangspunktet, selv om områdene rundt har bedre priser og mindre turistpress.

Aksen som forbinder torget med universitetsområdet, med butikker og restauranter på begge sider. Svært travel og med priser deretter: vil du spise godt, bør du gå inn i sidegatene, der de lokale og studentene spiser.
Last ned appen og opplev Salamanca offline, når du vil. Gå turen Plaza Mayor, Clerecía og Las Conchas med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Hornazo er en pai av kompakt deig fylt med marinert svinefilet, chorizo, skinke og kokt egg, bakt hel og skåret i stykker. Den spises hele året, men har en egen dato og en historie bak seg som fortjener å bli fortalt.
Lunes de Aguas feires mandagen etter andre påskedag, og opprinnelsen går tilbake til 1500-tallet. I fasten kastet myndighetene prostituerte ut av byen og flyttet dem til den andre siden av Tormes, for å sikre at studentene holdt seg til bønn og ettertanke i de ukene.
Mandagen etter andre påskedag kom de tilbake over elva i båt, eskortert av en geistlig som ble kalt Padre Putas, og studentene gikk dem i møte på den andre bredden med mat og vin. Fra den feiringen oppsto festen, som i dag går ut på å dra ut på landet eller ned til elvebredden og spise hornazo.
Opprinnelsen er så lite høytidelig at den lenge ble fortalt i en pyntet versjon, men den er dokumentert. I dag er det trolig byens fest med flest deltakere, og den fungerer som en enorm felles utepiknik langs Tormes.
Chanfaina er husets gryterett: ris med innmat fra lam, chorizo og krydder, langtidskokt og så mettende at ingen kan diskutere det. Det er restemat, vintermat og mat for lange måltider, og du finner den på de tradisjonelle tavernaene i sentrum.
Helstekt lam og pattegris hører også med, tilberedt med den samme kastiljanske teknikken med vedfyrt ovn som brukes over hele høysletta, og kjøtt fra Morucha, provinsens egen storferase, som har sin egen geografiske betegnelse.
Til dessert: chochos – karamelliserte mandler – og bollo maimón, en ringformet sukkerbrødkake som ble bakt til bryllup. Og å drikke: viner fra to små opprinnelsesbetegnelser i provinsen, Sierra de Salamanca, med druen rufete, og Arribes, ved grensen til Portugal.
Om områdene: Plaza Mayor og Rúa Mayor har mest turisme og priser deretter. Vil du spise godt, bør du gå inn i sidegatene i sentrum og til Van Dyck-området, utenfor den historiske bykjernen, der byens egne folk går for å spise ibérico og grillet kjøtt.
Et av de hyggeligste torgene med uteservering i sentrum, fem minutter fra Plaza Mayor og med langt mindre trafikk. Et godt sted for en pause på runden gjennom adelens Salamanca, og med mer fornuftige priser enn hovedaksen.
Scenen for Lunes de Aguas: festen holdes på elvebredden, på den andre siden av broen, der hele byen drar for å spise hornazo mandagen etter andre påskedag. Resten av året er bredden et sted for spaserturer og løpere.
En pai av kompakt deig fylt med marinert svinefilet, chorizo, skinke og kokt egg, bakt hel og skåret i stykker. Den spises hele året i Salamanca, men har en egen dato, Lunes de Aguas, da hele byen drar ut på landet eller ned til bredden av Tormes for å spise den.
Mandagen etter andre påskedag, så datoen varierer fra år til år. Det er trolig Salamancas fest med flest deltakere, og den går ut på å dra ut på landet eller ned til elvebredden og spise hornazo. Den fungerer som en enorm felles utepiknik og har ikke noe offisielt program utover det.
Den er dokumentert og lite høytidelig. På 1500-tallet kastet myndighetene prostituerte ut av byen i fasten og flyttet dem til den andre siden av Tormes, for å sikre at studentene holdt seg til bønn og ettertanke. Mandagen etter andre påskedag kom de tilbake i båt, eskortert av en geistlig, og studentene gikk dem i møte med mat og vin.
På grunn av to ting: dehesaen og klimaet. Grisen spiser eikenøtter i frihet under montaneraen, fra oktober til mars, og det fettet trekker inn i muskelen. Deretter gir høyden i Guijuelo, med svært kalde vintre og tørre somre, en langsom modning som kan vare over tre år for bellota-skinkene.
Byens tradisjonelle gryterett: ris med innmat fra lam, chorizo og krydder, langtidskokt og ganske mettende. Det er restemat og vintermat, og du finner den på de tradisjonelle tavernaene i sentrum. Det er ikke en lett rett, og den prøver heller ikke å være det.
Plaza Mayor og Rúa Mayor har mest turisme og priser deretter. For å spise bedre og billigere bør du gå inn i sidegatene i sentrum, der studentene spiser, og til Van Dyck-området, utenfor den historiske bykjernen, der byens egne folk spiser ibérico og grillet kjøtt.
Last ned Viavoy og gå gjennom Salamanca offline, når du vil.
