En rekke fargesterke fasader, oker, rødt, indigo og gult, på linje langs bredden av Guadalquivir, med hele Sevilla rett overfor: Torre del Oro, Maestranza og Giralda som titter frem bak. Det er byens postkort og, med god margin, Sevillas beste uteservering. Navnet er en reise på to tusen år: Baetis var det romerne kalte elven, og derfra kom også Bética og, mye senere, navnet på et fotballag.
En gate vunnet fra elven
Denne elvebredden var ikke alltid beboelig. Helt til 1800-tallet gikk Guadalquivir jevnlig over sine bredder og satte Triana under vann, og husene nærmest vannet var de første som forsvant. Å bo her var å bo i den fremste linjen av fare, ikke med strøkets beste utsikt.
Det som forandret alt, var byggingen av støttemuren fra 1800-tallet, som hevet og befestet hele elvebredden. Oppå den ble husene du ser i dag, satt på rekke. I første etasje i de eldste kan du fortsatt se merker etter historiske flommer, i høyder det er vanskelig å tro.
Fullendelsen kom på 1900-tallet, da de store vannbyggingsarbeidene ledet det levende elveløpet bort og gjorde denne strekningen til et regulert havnebasseng. Først da gikk Calle Betis fra å være det mest utsatte stedet i Triana til å bli det mest ettertraktede.
Betis, Rodrigo de Triana og andre historier fra elvebredden
Elvens romerske navn, Baetis, ga navn til provinsen Bética og levde videre i den lokale talen i tjue århundrer. Da en fotballklubb ble grunnlagt i byen i 1907, fikk den navnet Real Betis Balompié etter det samme ordet. Halve Sevilla roper, uten å vite det, hva denne elven het i romertiden.
Fra denne bredden kom også, ifølge tradisjonen, sjømannen som ropte «Land!» fra Pinta i grålysningen 12. oktober 1492: Rodrigo de Triana. De katolske monarker hadde lovet en livsvarig pensjon til den som først fikk øye på land, men Columbus hevdet å ha sett et lys natten før og beholdt premien selv.
I dag handler gaten først og fremst om utelivet: barer med uteservering over vannet, roere som trener nedenfor og, på de store dagene, halve strøket lent over brystningen. Prisene er preget av den privilegerte utsikten; vil du heller bare betale for ølet, koster det samme mye mindre ett kvartal lenger inn, i Calle Pureza.
Ikke gå glipp av
Utsikten over hele sentrum
Torre del Oro, Maestranza og Giralda med ett blikk. Det finnes ikke noe annet sted som dette i byen.
Baetis, romernes elv
Derav Bética og, tjue århundrer senere, navnet på et fotballag.
Flommerkene
I første etasje i de gamle husene, i høyder det er vanskelig å tro. Denne gaten var den fremste linjen av fare.
Rodrigo de Triana
Utkikkspost som ropte «Land!» i 1492 og gikk glipp av den lovede pensjonen.
Slik passer det inn i besøket ditt i Sevilla
Den starter på Plaza del Altozano, ved Isabel II-brua, og følger elven sørover. Du går hele gaten på ti minutter, men den logiske planen er ikke å gå den: det er å sette seg.
Det er Sevillas beste utsiktspunkt i byen og det eneste der du ser hele det monumentale sentrum på én gang. I solnedgangen, med lyset på fasadene på den andre siden og speilingen i vannet, er det utsikten folk husker fra byen.
På tilbakeveien går du over brua igjen og fortsetter langs Paseo Alcalde Marqués del Contadero til Torre del Oro: den samme strekningen sett fra den andre bredden, og om kvelden, med alt opplyst, er den enda bedre.
Ofte stilte spørsmål
Er det sant at en mann fra Triana var den første som så Amerika?
Det forteller historien. Tidlig om morgenen den 12. oktober 1492 gikk utkikken som ropte «Land!» fra Pinta, over i ettertiden som Rodrigo de Triana. Han hadde gjort seg fortjent til en livsvarig pensjon, som monarkene hadde lovet den som først fikk øye på land. Men Columbus erklærte at han selv hadde sett et lite lys kvelden før, og beholdt premien. Det fortelles at Rodrigo, såret, til slutt dro langt bort. Den første som så Den nye verden, og han fikk ingen belønning.
Heter fotballaget Betis slik på grunn av denne gaten?
Ikke på grunn av gaten, men på grunn av det samme ordet. Real Betis Balompié, klubben som ble grunnlagt i 1907, tok navnet sitt nettopp fra dette gamle tilnavnet på elven. Så når du hører halve Sevilla synge «Betis!», husk at de, uten å vite det, roper det denne samme elven het for to tusen år siden. Fra romernes latin til dagens fotball har ordet ikke dødd: det lever fortsatt ved bredden av vannet du har foran deg.
