To gater som ligger tett inntil muren rundt Alcázar, så smale at du enkelte steder kan røre begge veggene samtidig. På den ene siden reiser seg almohadenes tegl fra 1100-tallet; på den andre kalkede hus med blomsterpotter, smijernsgitre og gårdsrom du skimter gjennom inngangspartiene. Navnet Callejón del Agua, Vannsmuget, er ikke litterært: over den muren gikk vannledningen som forsynte palasset. Du går nøyaktig på grensen mellom det kongelige området og strøket, og den grensen har ligget på samme sted i åtte hundre år.
Vannet som gikk i muren
Vannet kom til Sevilla fra Alcalá de Guadaíra gjennom Caños de Carmona, en akvedukt av romersk opprinnelse som almohadene bygde om på 1100-tallet, og som forsynte byen i nesten åtte hundre år. Den siste strekningen gikk inn i bykjernen og løp over muren rundt Alcázar til hagene og rommene i palasset: over hodet ditt, skjult inne i selve muren.
Caños ble nesten helt revet i 1912, da byen bestemte at de sto i veien for trafikken og den moderne hygienen. Enkelte rester er bevart i Calle Luis Montoto, en kilometer herfra, men det som ble revet, var et av de store vannbyggingsverkene i middelalderens Europa.
Calle Judería, som starter ved buen ved Patio de Banderas, minner om fellesskapet som bodde innenfor murene fra 1200-tallet: det jødiske kvarteret i Sevilla var det nest største i Castilla etter Toledo, med tre synagoger og flere tusen innbyggere. Angrepet i 1391 ødela det på noen få dager.
Hva du bør se på mens du går
Kikk inn i inngangspartiene. I nummer 2 i smuget er det et gårdsrom med søyler og blomsterpotter som er blant de vakreste i strøket, og som ofte står på gløtt; i dette området bodde Washington Irving, forfatteren av Fortellinger fra Alhambra, under oppholdene sine i Sevilla i 1828 og 1829, på jakt etter nettopp denne typen motiv.
Legg merke til temperaturforskjellen. Om sommeren, med førti grader i Calle Mateos Gago, er det merkbart kjøligere her: trangheten, retningen og murens masse virker som et passivt klimaanlegg som den andalusiske arkitekturen behersket fullt ut.
Og se på murverket. Med det blotte øye skiller du strekningene med almohadisk tapial, stampet jord mellom forskalinger, med de vannrette sporene etter lagene, fra de senere lappene i tegl. Det er en lærebok i middelaldersk byggekunst i hendenes høyde.
Ikke gå glipp av
Vannledningen over muren
Vannet fra Caños de Carmona gikk inn i palasset over bymuren: derav navnet.
Almohadisk tapial
Stampet jord fra 1100-tallet med synlige lag, innen rekkevidde for hånden.
Gårdsrommet i nummer 2
Søyler, blomsterpotter og en smijernsport på gløtt, på strekningen der Washington Irving gikk.
Kjølig i august
Andalusisk passiv klimakontroll: flere grader mindre enn i gaten ved siden av.
Slik passer det inn i besøket ditt i Sevilla
Disse to gatene er den naturlige forbindelsen mellom Real Alcázar og hjertet av Santa Cruz. Går du ut av anlegget gjennom Patio de Banderas og under Judería-buen, kommer du hit på under to minutter.
Fra den andre enden av smuget kommer du til Plaza de Santa Cruz, til Jardines de Murillo og, lenger inn, til Plaza de Doña Elvira og Calle Susona.
Et praktisk tips: dette er gater alle må gjennom, og i høysesongen blir de en flaskehals av grupper. Fra sju om kvelden avtar strømmen kraftig, og om natten, med gatelyktene tent mot muren, forstår du virkelig hvorfor dette hjørnet fikk de romantiske reisende til å forelske seg.
Ofte stilte spørsmål
Hva var Caños de Carmona?
En imponerende akvedukt som førte vann fra Alcalá de Guadaíra, flere kilometer herfra. Romerne anla den, og almohadene bygde den opp igjen på ellevehundretallet, og den ga Sevilla og palassene dens vann i nesten åtte hundre år. Den sto til 1912, da den ble revet nesten helt for å modernisere byen. Ennå i dag overlever noen få spredte buer, bortgjemt langs trafikkerte gater.
Hva skjedde med det jødiske samfunnet?
Det fikk en tragisk slutt. Sommeren 1391, oppildnet av prekenene til en erkediakon, stormet en folkemengde det jødiske kvarteret: de drepte og de som ble tvunget til dåp, telles i tusener, og den jødiske bydelen ble lagt øde. Synagogene ble gjort om til kirker, som Santa María la Blanca eller San Bartolomé. Det var begynnelsen på slutten, et århundre før utvisningen i 1492. Derfor er det i dag bare gatenavnene som er igjen, som et ekko.
