Du kommer ut av labyrinten av smug, og et åpent, ordnet rom dukker opp, med klipte hekker, appelsintrær og et svart jernkors i midten som ser ut som blonder mot himmelen. Det er plassen som har gitt navn til hele kvarteret, og den skjuler to ting nesten ingen vet: korset hører ikke hjemme her, og under bakken du går på, ligger Murillo begravet, uten gravstein og uten nøyaktig sted, et eller annet sted mellom appelsintrærne.
Kirken som ikke lenger finnes
Fram til begynnelsen av 1800-tallet var det ingen plass her, men sognekirken Santa Cruz, reist over en gammel synagoge etter ødeleggelsen av det jødiske kvarteret. Der ble Bartolomé Esteban Murillo begravet i 1682, den mest sevillanske av alle malere, som hadde dødd etter å ha falt ned fra et stillas mens han arbeidet i Cádiz.
Under den franske okkupasjonen, i Joseph Bonapartes regjeringstid, ble kirken revet for å skape plass, en operasjon som ble gjentatt flere steder i byen. Med kirken forsvant graven: man vet at Murillo ligger her under, men ikke nøyaktig hvor. En minneplate satt opp på 1900-tallet minner om hendelsen uten å kunne peke ut stedet.
Sognet forsvant ikke, det flyttet: det er fortsatt i drift i Calle Mateos Gago, i kirken til et tidligere kloster, på vei opp mot Giralda. Navnet og gudstjenestene utvandret noen gater; det eneste som ble igjen, var maleren.
Cruz de la Cerrajería
Smijernskorset i midten er fra 1692, laget av smeden Sebastián Conde, og regnes som et av høydepunktene i sevillansk smijernskunst. Hver volutt ble formet for hånd, slag for slag på ambolten, og arbeidet er så fint at det på avstand ser ut som det er tegnet med blekk på himmelen.
Det ble ikke til her. I mer enn to århundrer sto det i Calle Sierpes, Sevillas mest kommersielle og livlige gate, til det på 1900-tallet, med den romantiske ombyggingen av kvarteret, ble flyttet til denne nyanlagte plassen. Det byttet sladderen mot stillheten.
Hagen rundt, med klipte buksbomhekker og benker med fliser, er også fra den ombyggingen på tjuetallet, den samme som ga hele Santa Cruz det preget det har i dag. Det er en kulisse, ja, men en kulisse som har fungert i et århundre.
Ikke gå glipp av
Cruz de la Cerrajería
Smijern fra 1692 som sto i Calle Sierpes i to århundrer før det flyttet hit.
Murillos tapte grav
Den ligger under plassen, uten nøyaktig sted, siden franskmennene rev kirken.
Jardines de Murillo
Rett ved utgangen fra plassen: skygge, benker og Alcázar-muren, gratis og nesten tomt.
Hagen fra tjuetallet
Hekker, fliser og gatelykter fra den romantiske ombyggingen som oppfant det Santa Cruz man besøker i dag.
Slik passer den inn i besøket ditt i Sevilla
Plassen er kvarterets naturlige utgang mot øst. På den ene siden henger den sammen med Plaza de Doña Elvira og Hospital de los Venerables; på den andre åpner den seg mot Jardines de Murillo, en trekledd promenade som går tett inntil Alcázar-muren, og som er det beste stedet i sentrum å sitte i skyggen uten å betale noe.
To minutter unna ligger Calle Santa Teresa, der Casa de Murillo er bevart, og Plaza de los Refinadores, med statuen av Don Juan Tenorio: hele kvarteret er fullt av litterære referanser plantet i ettertid, og denne er den mest skamløse.
Et godt sted for et langt stopp. Herfra er katedralen sju minutters gange unna og Plaza de España et kvarter gjennom Jardines de Murillo, som er den behageligste måten å gå den strekningen på om sommeren.
Ofte stilte spørsmål
Hvor kom det jernkorset fra?
Det kalles Cruz de la Cerrajería, og det er fra 1692. Før det havnet her, sto det i århundrer i Calle Sierpes, Sevillas mest yrende gate, midt i handelssentrum. Det ble flyttet til denne plassen på nittenhundretallet, da bydelen ble satt i stand med det romantiske preget du ser rundt deg. Se på jernet: hver vinding ble smidd for hånd, slag for slag i essen, og derfor er ingen helt lik en annen.
Finnes Santa Cruz-sognet fortsatt?
Ja, men det måtte flytte. Da den gamle kirken ble revet under Joseph Bonapartes regjeringstid, flyttet Santa Cruz-sognet til kirken i et gammelt kloster i nærheten, i gaten Mateos Gago, på vei opp mot Giralda. Der holder det fortsatt messe i dag. Altså: navnet og troen utvandret noen gater; bare det som ikke kunne flyttes, ble igjen under disse appelsintrærne.
