En oase av trær med dam og benker, et av de stedene folk i Valladolid er mest glad i. Men det mest interessante med denne plassen er det du ikke lenger ser: her rant en arm av elva Esgueva, med steinbroer og møller, helt til den ble dekket over.
En hage over en elv
Esgueva rant gjennom byen på vei mot Pisuerga, delt i flere armer. Det fantes steinbroer og noen møller som gjorde så mye skade under flommene at byen i 1563 vedtok å fjerne dem.
Med tiden ble elveløpet dekket over, og i 1933 ble denne hagen innviet over det som en gang var en elv. Den samme operasjonen forklarer navnet på Plaza del Val, der en annen av armene rant.
Esgueva hadde et svært dårlig rykte for skitten og stanken, så mye at de store dikterne hånte den. Da hoffet var her, mellom 1601 og 1606, oppholdt Góngora og Quevedo seg i byen, og Góngora tilskrives bitende vers som gjør narr av denne illeluktende bekken.
At to av de største dikterne i den spanske gullalderen viet rim til en bybekk, sier noe om hvor uutholdelig den må ha vært.
Rosa Chacel på en benk
I dammen står en rørende skulptur: en bestefar som leker med barnebarnet sitt og en liten papirbåt. Det er en av disse vennlige byskulpturene som fungerer fordi de skildrer noe virkelig.
Og på en benk, i bronse, sitter Rosa Chacel, en av de store forfatterne denne regionen har fostret: romanforfatter i 27-generasjonen, født like i nærheten, og hun fortalte som ingen andre om barndommens Valladolid.
Historien behandlet henne urettferdig: borgerkrigen drev henne i et langt eksil i Brasil og Argentina, og hun vendte ikke tilbake til Spania før hun var gammel. Anerkjennelsen kom sent, med Premio Nacional de las Letras i 1987. Hun døde nittiseks år gammel.
Den mest elskede boka hennes er «Desde el amanecer», barndomsminner fra denne byen. Å sette seg ved siden av henne og lese et avsnitt er trolig den beste måten å forstå Valladolid på begynnelsen av 1900-tallet.
Ikke gå glipp av
Den ligger over en tildekket elv
Her rant en arm av Esgueva. Hagen ble innviet i 1933 over elveløpet.
Møllene ble fjernet i 1563
De gjorde så mye skade under flommene at byen vedtok å fjerne dem.
Góngora gjorde narr av elva
Han tilskrives bitende vers om denne illeluktende bekken, fra tiden da hoffet var her.
Rosa Chacel, i bronse
Romanforfatter i 27-generasjonen, i eksil og sent anerkjent: Premio Nacional i 1987.
Slik passer det inn i besøket ditt i Valladolid
Den ligger i gamlebyen, noen minutter fra Plaza Mayor og kirkene i sentrum.
Stoppet tar femten eller tjue minutter. Adgangen er fri, og den fungerer godt som en pause mellom besøkene.
Den passer inn i byens litterære rute, sammen med Casa de Cervantes og Zorrilla-statuen på plassen hans.
Ofte stilte spørsmål
Hvem var Rosa Chacel?
En enorm forfatter som historien behandlet urettferdig. Borgerkrigen drev henne i et langt eksil i Brasil og Argentina, og hun vendte ikke tilbake til Spania før hun var gammel; anerkjennelsen kom sent, med Premio Nacional de las Letras i 1987. Hun døde 96 år gammel. Den mest elskede boken hennes, «Desde el amanecer», skrev hun i eksil, av ren lengsel. Derfor liker jeg at hun hviler her, i bronse, i byen hun aldri sluttet å huske.
Hva sa de om den skjulte elven?
At den stinket, ærlig talt. Esgueva hadde så dårlig rykte for skitten og stanken at selv de store dikterne hakket på den. Da hoffet var her, gikk Góngora og Quevedo rundt i byen, og Góngora tilskrives bitende vers som gjør narr av denne illeluktende bekken. Tenk deg: en av de største dikterne i språket vårt som vier rim til en kloakk. I dag, overbygd og gjort om til hage, hviler Esgueva endelig i fred.
