Bilbao la Vieja og San Francisco: fra havnen til himmelen
Gruve- og arbeiderbydelen på venstre bredd, i dag kunstdistriktet. En tur som begynner ved kaien der jernet ble fraktet ned, og ender oppe ved Begoña-basilikaen.
Å krysse San Antón-broen tar to minutter og er et skifte av verden. På den andre bredden ligger postkort-Bilbao; på denne ligger bydelen som ble bygd for folk som arbeidet i gruvene og på havnen, og som gikk gjennom svært harde tiår da industrien forsvant. I dag er den byens mest sammensatte område, med den mest uavhengige kunstscenen, og den har fortsatt sine spenninger uten å skjule dem.
Den offentlige heisen til Begoña, med inngang fra calle Esperanza, klarer høydeforskjellen opp til basilikaen på under ett minutt. Den er vanlig bytransport, og nesten ingen besøkende vet at den finnes.
Kaien der jernet ble fraktet ned
Fra elvehavn til kunstdistrikt.
Marzana-kaien begynner ved San Antón-broen og ender ved Ribera-broen, og den strekningen er nøyaktig den historiske grensen mellom det gamle Bilbao og det som kom etterpå. For hundre år siden var dette sammenhengende arbeid: lektere lastet med malm, havnearbeidere, kraner og larmen fra en elvehavn i full drift.
Nøkkelen til at Bilbao ble en stor havn uten å ligge ved kysten, er at Nervión-elvemunningen er elvevann blandet med sjøvann, og den stiger og synker med tidevannet to ganger i døgnet. Skipene seilte opp med flo sjø og losset midt i bykjernen. Malmen fra gruvene i Bizkaia gikk herfra til England.
Da aktiviteten flyttet lenger ned mot havet, ble disse gatelokalene tomme og billige, og det trakk til seg det som alltid følger: kunstnerverksteder, små gallerier, forlag, musikksteder. Prosessen var spontan, ikke planlagt ovenfra, og derfor har den en helt annen tekstur enn Abandoibarra.
I dag er det uteserveringer ved brystningen med Casco Viejo rett overfor, og det er trolig byens beste sted for å gjøre ingenting og se vannet renne forbi.
Hjertet i det såkalte kunstdistriktet, med gallerier og små lokaler i de gamle havnelokalene på gateplan. Med industrien i full drift ble Nervión en av Europas mest forurensede elver; oppryddingen startet på åttitallet, og i dag er det liv i elveløpet igjen.
Den mest sammensatte gaten i Bilbao, med butikker fra et halvt dusin opphav, og den som best forteller hva denne bydelen har vært de siste femti årene. Den har gått gjennom svært harde tider og har fortsatt sine kontraster, men den er også byens mest levende.
Store veggmalerier spredt over bydelens blinde vegger, mange av dem utsprunget fra nabolagsinitiativer snarere enn fra offisielle festivaler. Du går rundt til dem på en halvtimes tur, og de er en del av hvordan dette området har bygd opp sitt eget bilde på nytt.
Navnet Bilbao la Vieja, «det gamle Bilbao», villeder, for dette er ikke det gamle Bilbao: middelalderbyen ligger på den andre siden. Her var det jerngruver som ble drevet i lia fra svært gammel tid, og derfra kommer stedsnavnet, knyttet til gruvedriften som preget denne siden av dalen.
Da tungindustrien skjøt fart på 1800-tallet, ble bydelen fylt av arbeiderboliger bygd raskt og billig i skråningen, for å huse folk som kom fra hele Spania for å arbeide. Tettheten, mangelen på tjenester og den vanskelige topografien preget stedet i generasjoner.
Industriomstillingen på åttitallet slo hardere her enn noe annet sted i byen, og til tapet av arbeidsplasser kom forfall og narkotikaproblemer som bydelen slet med i årevis. Å fortelle om det er en del av å forstå den, og naboene forteller det rett ut.
Gjenreisingen har vært langsom, drevet av naboene og langt mindre fotogen enn på den andre bredden. I dag lever de gamle innbyggerne, innvandrermiljøer fra et halvt dusin opphav og kunstmiljøet side om side, med de vanlige gnisningene i en bydel som stiger i verdi.
Oppstigningen til Begoña
Turen ender oppe, og kontrasten til utgangspunktet er det beste med den. Begoña-basilikaen kroner høyden over Casco Viejo, på stedet der tradisjonen plasserer Jomfruens åpenbaring for over fem hundre år siden, og den er byens mest elskede kirke.
Bilbaínos kaller den huset til Amatxu, «lille mor», og det er ingen from formel, men den vanlige måten å omtale skytshelgenen sin på. Det gotiske kirkerommet ble reist mellom 1511 og 1621, og det nygotiske tårnet ble fullført i 1928: godt og vel fire hundre år mellom grunnmur og tårntopp.
Det finnes to måter å komme opp på. Den historiske er Calzadas de Mallona, en trapp med over tre hundre trinn som starter ved Plaza de Unamuno, og som hele generasjoner har gått. Den bekvemme er den offentlige heisen i calle Esperanza, som klarer høydeforskjellen på under ett minutt.
Det som fungerer, er å ta heisen opp og gå ned Calzadas, som er en fryd på vei ned og munner rett ut i Casco Viejo. Fra kaien til basilikaen tar hele turen drøyt en time, og ingen annen tur i Bilbao går gjennom så mange av byens lag.
Den fikk tittelen basilika av paven i 1908, som anerkjennelse av århundrer med pilegrimsferder. Her skjedde de såkalte Begoña-hendelsene i 1942, et granatattentat ved utgangen fra et karlistmøte som utløste en betydelig intern krise i selve Franco-regimet.
En jugendperle fra 1902 med fasade i jern og farget glass, tegnet av Severino Achúcarro, en av ingeniørene bak Ensanche. Det er en jernbanestasjon i drift, og svært mange går forbi uten å løfte blikket for å se den.
Hvorfor heter det Bilbao la Vieja når gamlebyen ligger på den andre siden?
Navnet viser ikke til hvor gammel bydelen er som bysamfunn, men til gruvedriften som foregikk i denne lia fra svært gammel tid. Middelalderbyen, med de sju gatene, ligger på den motsatte bredden. Det er en svært vanlig misforståelse, og stedsnavnet villeder nesten alle.
Er bydelen trygg?
Det er en levende bydel med en svært mangfoldig befolkning og kontraster den ikke skjuler. I årevis slet den med forfall etter industriomstillingen, og den fortiden er en del av den nære historien. I dag er den vanlige ruten – Marzana-kaien, San Francisco, oppstigningen til Begoña – mye brukt og helt normal, med de samme forholdsreglene som i ethvert byområde.
Hvordan kommer man opp til Begoña-basilikaen?
Det finnes to måter. Calzadas de Mallona, en trapp med over tre hundre trinn som starter ved Plaza de Unamuno, er den historiske veien. Og den offentlige heisen med inngang fra calle Esperanza klarer høydeforskjellen på under ett minutt og er vanlig bytransport. Best er å ta heisen opp og gå ned.
Hva er kunstdistriktet?
Navnet på samlingen av gallerier, kunstnerverksteder, forlag og musikksteder som tok i bruk de gamle havnelokalene på Marzana-kaien da de ble tomme og billige. Det var en spontan prosess, ikke planlagt, og derfor har den en annen tekstur enn byfornyelsen i Abandoibarra.
Hvor lang tid tar hele turen?
Drøyt en time fra Marzana-kaien til Begoña-basilikaen, med stopp for å se på veggmaleriene og calle San Francisco. Legger du til tid på uteserveringene ved kaien eller en pintxos-runde, blir det en plan for en halv ettermiddag. Det er turen i Bilbao som går gjennom flest ulike lag av byen.
Er det verdt det hvis jeg bare har to dager?
Ja, og det fungerer svært godt som alternativ plan hvis det er tåke og ingen vits i å dra opp til Artxanda. Det er den delen av Bilbao som minst ligner postkortbildet, og den som best forklarer hvor pengene kom fra som bygde alt det andre. Dessuten ligger den to minutter fra Casco Viejo.
Praktisk informasjon
HvorVenstre bredd av ría-en, rett overfor Casco Viejo. Du krysser via San Antón-broen.
Slik kommer du deg ditMetro Casco Viejo og over broen, 2 minutter.
VarighetDrøyt en time fra kaien til basilikaen, med stopp.
Opp til BegoñaOffentlig heis fra calle Esperanza, eller Calzadas de Mallona, over 300 trinn.
MatUteserveringer ved brystningen på Marzana. En pintxos-runde med færre turister.
MerkDet er en levende bydel med kontraster, ikke et museumsområde.
På kartet
🎧 Med Viavoy
Gå gjennom Bilbao og lytt i ditt eget tempo
Last ned Viavoy og gå gjennom Bilbao offline, når du vil.