Det er nok å krysse trerekken for å merke forandringen: temperaturen synker flere grader, trafikkstøyen stilner, og bakken blir til albero, den gule og myke jorden som demper skrittene. Glorieta de San Diego er en av de naturlige inngangene til María Luisa-parken og fungerer som en sluse mellom to byer: den monumentale, av stein og sol, og den andre, av skygge, vann og fugler.
En hage tenkt mot varmen
Parken slik du ser den, ble tegnet mellom 1911 og 1914 av den franske landskapsarkitekten Jean-Claude Nicolas Forestier, konservator for de store parkene i Paris og mannen bak hager i Barcelona, Havanna og Buenos Aires. I stedet for å tvinge frem en fransk hage, med rette perspektiver og symmetriske blomsterbed, gjorde han noe langt klokere.
Han så til Alhambra og til hagene i Real Alcázar, som lå ti minutter unna, og brukte logikken deres: stier som bukter seg og krysser hverandre slik at det aldri blir en lang rett strekning i solen, høye hekker som fungerer som murer, små plasser med benker alltid i skyggen, fontener som kjøler ved fordampning, og fliser overalt.
Resultatet er en hage som ikke er laget for å ses på avstand, men for å gå inn i. I august, med førti grader i gaten, er det merkbart flere grader kjøligere inne i parken. Det er klimaanlegg laget med trær, og det har fungert i over hundre år.
Det som begynner her
Fra denne inngangen starter de store promenadene som gir parken struktur. Én fører til Glorieta de Bécquer, en annen til Fuente de los Leones, og en tredje går ned mot Plaza de América, i den sørlige enden. Ingen av dem går rett, og det er hele poenget.
Parken er full av små plasser viet forfattere, og å finne dem er den beste måten å gå gjennom den på: brødrene Álvarez Quinteros, Cervantes' med flisbenker som illustrerer scener fra Don Quijote, Ofelia Nietos, Rodríguez Maríns. De er ikke tydelig skiltet: de dukker opp.
Se på bakken. Albero er sammenpresset jord fra Alcalá de Guadaíra, den samme som i tyrefekterarenaen Maestranza og under prosesjonene. Den demper, reflekterer ikke solen og trekker til seg vannet, og det forklarer hvorfor det er langt mindre slitsomt å gå her enn i sentrum.
Ikke gå glipp av
Forestiers design
Konservatoren for parkene i Paris så til Alhambra og plantet en hage mot varmen.
Albero under føttene
Sammenpresset jord fra Alcalá: den demper, reflekterer ikke solen og trekker til seg vannet. Du går annerledes.
De litterære små plassene
Bécquer, Cervantes, brødrene Álvarez Quintero. De er ikke skiltet: de dukker opp når du runder en hekk.
Costurero de la Reina
Den eldste regionalistiske bygningen i Sevilla, som et lekeslott, ved denne inngangen.
Slik passer det inn i besøket ditt i Sevilla
Denne inngangen ligger et steinkast fra Plaza de España og den gamle kongelige tobakksfabrikken, og det gjør den til den logiske fortsettelsen av det besøket: du går ut av den glohete halvsirkelen og inn i skyggen.
I nærheten ligger også Costurero de la Reina, en liten nymudéjar-bygning som ser ut som et lekeslott, og som var lystpaviljong for hertugparet av Montpensier. I dag huser den et turistkontor. Det er den eldste bygningen i regionalistisk stil i Sevilla.
Regn med minst en time til parken, og helst to hvis du tar det som du skal: sette deg på en av de små plassene, ikke gjøre noen ting og la tiden gå. Det er det sevillanerne gjør, og i denne byen lønner det seg å kopiere dem når det gjelder varme.
Ofte stilte spørsmål
Og hvem var den franske landskapsarkitekten?
Han het Jean-Claude Nicolas Forestier, og han var ingen hvilken som helst gartner: han var konservator for de store parkene i Paris, med Bois de Boulogne i spissen. Han tegnet hager over halve verden, fra Barcelona til Havanna og Buenos Aires. Og av dem alle regnes denne parken i Sevilla som et av hans store mesterverk. En franskmann fra Paris som endte med å signere den mest andalusiske hagen du kan tenke deg.
