En fasade av stein og fliser med to store paneler av blå keramikk som ser ut som prekener hengt på veggen. Bak den ligger den mest imponerende og mest ubehagelige kirken i Sevilla: en bygning fra 1600-tallet reist for å minne den besøkende, med all barokkens kraft, om at han skal dø. Den ble reist av Miguel de Mañara, en adelsmann som snudde livet sitt fullstendig, og den fungerer fortsatt som det den var: et hjem for ubemidlede eldre drevet av det samme brorskapet, tre og et halvt århundre senere.
Miguel de Mañara og et brorskap som begraver de døde
Hermandad de la Santa Caridad hadde eksistert siden 1400-tallet med en konkret og ganske utakknemlig oppgave: å ta hånd om likene av dem som druknet i elven og av de henrettede, og gi dem en grav. Ingen andre gjorde det. Da Mañara gikk inn i brorskapet i 1662, etter å ha blitt enkemann, grunnla han det på nytt, ga det formuen sin og la til et sykehus for hjelpeløse fattige.
Legenden sier at han omvendte seg etter å ha sett sin egen begravelse passere i gaten. Det dokumenterte er mer nøkternt: en rik og verdslig mann som mistet kona si da han var trettifire år, og viet resten av livet til de syke. Gravskriften hans, som du kan lese ved inngangen til kirken, skrev han selv, og den sier at der hviler benene til den verste mannen som har levd i verden.
Bygningen ble delvis reist over Reales Atarazanas, de middelalderske skipsverftene som Alfonso X lot bygge ved elven. De gotiske hallene ligger fortsatt rett ved siden av, under gatenivå, og er enda et av Sevillas skjulte rom som først nå blir tatt i bruk igjen.
Det hardeste programmet i spansk barokk
San Jorge-kirken er tenkt som en vandring med en handling. Ved inngangen henger to lerreter av Juan de Valdés Leal: In ictu oculi, der Døden slukker livets lys med ett pust mens den tråkker på kroner og bispeluer, og Finis gloriae mundi, med en biskop og en ridder som råtner i kistene sine. Det fortelles at Murillo sa om det siste at man måtte holde seg for nesen for å se på det.
Og så, mens du går mot alteret, skifter tonen fullstendig: Murillos store lerreter om barmhjertighetsgjerningene, Moses som får vannet til å springe ut av klippen og Brødunderet, henger fortsatt på plass, enorme og lysende, nøyaktig der maleren satte dem. Rekkefølgen er bevisst: først døden, så nestekjærligheten som eneste utvei.
På høyalteret fullfører altertavlen med Gravleggingen, skåret av Pedro Roldán, tanken. Anlegget er blitt kalt det beste bevarte eksempelet på et barokt ikonografisk program tenkt som en helhet, og grunnen er enkel: det ble aldri tatt fra hverandre.
Ikke gå glipp av
In ictu oculi
Døden slukker livets lys mens den tråkker på kroner og bispeluer. Valdés Leal, uten noen finesse.
Murillo-maleriene på plass
To enorme lerreter om barmhjertighetsgjerningene, nøyaktig der maleren hengte dem.
Mañaras gravskrift
Han skrev den selv: her hviler benene til den verste mannen som har levd i verden.
Alfonso X' skipsverft
De middelalderske Atarazanas som sykehuset ble reist over, ligger fortsatt rett ved siden av, under gaten.
Slik passer det inn i besøket ditt i Sevilla
Den ligger i Calle Temprado, i El Arenal-kvarteret, fem minutter fra Torre del Oro og tre fra tyrefekterarenaen Real Maestranza. Det er innendørsbesøket i dette området og det mest undervurderte i sentrum: mange går forbi på vei til elven uten å vite hva som finnes inne.
Har Valdés Leal fanget interessen din, er den naturlige fortsettelsen Hospital de los Venerables, i Santa Cruz, der han malte hvelvene. De to barokke sykehusene sett samme dag forklarer Sevillas 1600-tall bedre enn noe museum.
Regn med førtifem minutter. Og husk at brorskapet fortsatt er aktivt: den indre gårdsplassen vender mot eldrehjemmet de driver her, så noen områder er stengt, og det er lurt å senke stemmen. Det er ikke et museum, det er et hus i drift.
Ofte stilte spørsmål
Er det sant at Mañara inspirerte myten om Don Juan?
Det sies, og her tar vi det nesten for gitt, selv om historien jukser litt. Skikkelsen forføreren gikk allerede på teatrene før Mañara ble berømt, så han kan ikke ha vært den første Don Juan. Men legenden hans, den kvinnekjære og utsvevende adelsmannen som plutselig omvender seg, passet så godt at folk smeltet dem sammen til én, og århundrer senere øste Zorrilla av denne stemningen til sin Tenorio. En virkelig synder som lånte ansiktet sitt til en oppdiktet synder.
Finnes det brorskapet fortsatt i dag?
Ja, og det er det som rører meg mest: Hermandad de la Santa Caridad ble ikke værende i bøkene. Mer enn tre og et halvt århundre etter Mañara lever det fortsatt og gjør det samme som han ønsket: å ta seg av dem ingen tar seg av. I dag driver det her inne et hjem for eldre uten midler. Det vil si at bak de voldsomme maleriene om døden, banker det fortsatt i dag mennesker som tar seg av andre mennesker. Mañaras verk er ikke et museum: det er fortsatt i drift.
