Hele bydelen bærer etternavnet hennes, men få vet hvem hun var. Manuela Malasaña var en sytten år gammel broderer, datter av en konditor, som døde 2. mai 1808 under oppstanden mot Napoleons tropper. Tradisjonen forteller at de franske soldatene ransaket henne, fant en sysaks og, fordi de mente hun var bevæpnet, skjøt henne på stedet. En jentunge, for en saks. Madrid gjorde henne til et symbol, ga henne en gate og endte uten å ville det opp med å gi hele bydelen navnet hennes.
Jenta med saksen
Manuela Malasaña Oñoro ble født i Madrid i 1791 og arbeidet som broderer, et vanlig yrke blant de unge jentene i håndverkerfamiliene i bydelen. Den 2. mai 1808, mens folket reiste seg på Puerta del Sol og kapteinene Daoíz og Velarde delte ut kanoner i Cuartel de Monteleón, var hun på vei hjem. Versjonene spriker i detaljene – noen hevder at hun bar ammunisjon til opprørerne –, men alle er enige om slutten: hun ble drept av de franske troppene, bare sytten år gammel.
Historien om saksen er den som er gått i arv fra generasjon til generasjon, og den forklarer hvorfor denne skikkelsen fikk så stor gjenklang. Hun var ingen militær heltinne eller sammensvoren: hun var en helt vanlig tenåring fanget i en voldelig dag. Det er nettopp derfor byen tok henne til seg som symbol for 2. mai, sammen med de to kapteinene som faktisk har statue.
Navnet hennes gikk først over til en gate i bydelen og siden, nesten i det stille, til hele bydelen. For offisielt heter ikke denne bydelen Malasaña: administrativt er det bydelen Universidad, og i århundrer var den kjent som Maravillas, etter et kloster viet til Virgen de las Maravillas som en gang lå her. Det mest opprørske navnet vant, naturligvis.
Det andre opprøret: La Movida
Over halvannet århundre senere eksploderte den samme bydelen igjen, men denne gangen av frihet. Etter tiår i grått slapp Madrid seg løs på åttitallet med La Movida, og episenteret lå i disse gatene: Alaska som DJ som sekstenåring, Pedro Almodóvar som filmet sine første galskaper med et lånt kamera, musikere, malere og folk som ville oppleve alt på én gang.
Det mest utrolige er at myndighetene velsignet det. Den daværende borgermesteren, Enrique Tierno Galván, en gammel, alvorlig og høyt respektert professor, gikk opp på en scene foran tusenvis av unge og kom med det berømte «den som ikke er rusa, får se å bli det … og følg med!». Den forståelsen mellom makten og gaten var nettopp det som lot La Movida vokse uten bremser. Noe lignende har aldri skjedd igjen.
Templene fra de årene er fortsatt åpne, og de er ikke museer. I Calle Velarde holder La Vía Láctea stand, et av de legendariske utestedene, som åpnet mot slutten av syttitallet og som halve La Movida gikk innom: punk, skranglete pop og band som ble dannet og oppløst i løpet av en uke. I Calle de la Palma har El Penta fortsatt veggene dekket av plater, bilder og plakater fra 1980, og har ingen hast med å stille klokken.
To opprør med over halvannet århundre imellom, på samme grunn. Bydelen har ikke skiftet karakter: den spør fortsatt ikke om lov.
Ikke gå glipp av
Gaten som ga bydelen navn
Fra et gateskilt til en hel identitet: Malasaña vant over det offisielle «Universidad» og det historiske «Maravillas».
La Vía Láctea
I Calle Velarde, et av La Movidas legendariske utesteder, fortsatt åpent og med samme holdning.
El Penta
I Calle de la Palma er veggene fortsatt dekket av minner fra 1980.
Den 2. mai
Helligdag i Comunidad de Madrid: bydelen fylles av markeringer, musikk og minne.
Slik går du gjennom Manuelas Malasaña
Calle de Manuela Malasaña krysser bydelen fra øst til vest og er i dag en av de hyggeligste gatene der: uteserveringer, konditorier, små butikker og en svært ekte nabolagsstemning. Derfra er det to minutter til Plaza del Dos de Mayo, der buen fra Cuartel de Monteleón står med statuene av Daoíz og Velarde: nøyaktig der alt begynte.
En fin ettermiddagstur binder sammen denne plassen med Calle de la Palma, Calle del Espíritu Santo og veggmaleriene der, Calle del Pez og Museo de Historia de Madrid, med den barokke portalen av Pedro de Ribera og byens modell fra 1830. Alt får plass på litt over én kilometer.
Den 2. mai, helligdag i Comunidad de Madrid, fylles bydelen med minnemarkeringer og liv. Resten av året er det beste tidspunktet søndag midt på dagen, når torget er ren vermut og prat. Viavoys tur «Malasaña og La Movida» forteller om bydelens to opprør med en lokal guide i øret, mens du går i ditt eget tempo.
Ofte stilte spørsmål
Har bydelen alltid hett Malasaña?
Nei, slett ikke. I århundrer var dette Maravillas-kvarteret, etter et gammelt kloster viet til Virgen de las Maravillas som lå her. Og ser du på et offisielt kart over Madrid, vil du se at bydelen administrativt heter Universidad, etter det gamle universitetet som lå i området. Navnet Malasaña snek seg nesten inn bakveien og hoppet fra gaten som bærer Manuelas navn, til å døpe hele bydelen. Det mest opprørske navnet vant, selvsagt.
Og hva mente myndighetene om så mye vilt festing?
Det utrolige er at de velsignet det. Datidens borgermester, Enrique Tierno Galván, en gammel, alvorlig og høyt respektert professor, gikk opp på en scene foran tusenvis av unge og sa noe sånt som: «Den som ikke er rusa, får sørge for å bli det … og følg med!». Tenk deg borgermesteren som heier på festen. Den samforståelsen mellom makten og gaten var nettopp det som lot Movida vokse uten bremser. Noe slikt har ikke skjedd igjen.
Hvor gikk alle disse moderne folkene ut og festet?
Svært nær her, i Calle Velarde, er La Vía Láctea fortsatt åpen, et av de mytiske utestedene fra de årene: det åpnet på slutten av syttitallet, og halve Movida var innom der. Det spilte punk, skitten pop og band som ble dannet og gikk i oppløsning på en uke. Det fine er at det ikke er et museum: det fungerer fortsatt som bar og konsertsted, med den samme rampete holdningen. Kommer du tilbake om kvelden, gå inn og skål for Alaska og gjengen hennes.
