Madrid · Severdigheter

Cuartel de Monteleón

Midt på Plaza del Dos de Mayo, i hjertet av Malasaña, står en teglsteinsbue som de fleste tror er pynt. Det er den ikke: den er det eneste som er igjen av Cuartel de Monteleón, artilleriarsenalet der uavhengighetskrigen startet 2. mai 1808. Her trosset to kapteiner ordren om ikke å gjøre motstand, åpnet portene og delte ut kanoner til naboer, kvinner og unggutter som med det de hadde, gikk løs på den mektigste hæren i Europa.

Hva som skjedde 2. mai 1808

Denne tomten hadde vært hagen til Palacio de Monteleón, lystgården til en adelsslekt, nesten i utkanten av datidens Madrid. Hæren utnyttet plassen til å legge artilleriarsenalet sitt her, langt fra sentrum av åpenbare grunner: kruttet. Den tilfeldigheten gjorde en herskapelig hage til slagmark.

Den 2. mai 1808, mens Napoleons tropper holdt byen besatt og folket hadde reist seg på Puerta del Sol, tok kapteinene Luis Daoíz og Pedro Velarde beslutningen som kostet dem livet: de trosset ordren om å holde seg i kasernen. De åpnet portene til Monteleón, rullet ut kanonene og delte dem ut til sivile som aldri hadde avfyrt et våpen i sitt liv.

De holdt stand i timevis. Daoíz falt på stedet, gjennomhullet av kuler; Velarde av et skudd i brystet. Det fantes et tredje navn som historien nesten har glemt: løytnant Jacinto Ruiz, som hardt såret fortsatte å gi ordrer til det siste, overlevde dagen, men ikke sårene, og døde en tid senere langt fra Madrid, uten anerkjennelse. Daoíz og Velarde fikk statuene og gatene; Jacinto Ruiz måtte vente til 1891 på sin statue, på Plaza del Rey.

De tapte slaget, men tente en krig som forandret Spania. Blant de døde den dagen var Manuela Malasaña, en sytten år gammel broderer som skulle ende opp med å gi navn til hele bydelen.

Hva som er igjen i dag

Da kasernen ble revet, hadde noen vett nok til å bevare inngangsbuen som minne. Den er det eneste som fortsatt står, og i dag troner den over torget: en beskjeden portal av tegl, med bronsestatuene av Daoíz og Velarde foran seg, hugget for evig midt i kampen, med sverdet hevet.

Kontrasten er det beste. Rundt monumentet er det en sandkasse med lekende barn, fulle uteserveringer, folk som spiller gitar og hunder som springer omkring. Madrid er akkurat dette: tragedie og hverdagsliv på samme kvadratmeter. Ingen ser på buen med høytidelighet, og det er nok den beste måten å hedre den på.

Vil du se hvordan alt dette ble malt, må du til Museo del Prado. Noen år senere udødeliggjorde Goya de to dagene i to lerreter som hører til det ypperste i spansk maleri: «Mamelukkenes angrep», som skildrer oppstanden på Puerta del Sol, og «Henrettelsene 3. mai», med mannen i hvit skjorte og utstrakte armer foran bajonettene. Goya malte ingens seier: han malte frykten og raseriet til vanlige folk.

Ikke gå glipp av

Teglsteinsbuen

Det eneste som er igjen av artillerikasernen. Den står midt på torget, og nesten ingen vet hva den er.

Daoíz og Velarde i bronse

De to kapteinene som trosset ordren, hugget for evig midt i kampen.

Den tredje helten

Løytnant Jacinto Ruiz, som fortsatte å lede hardt såret og måtte vente til 1891 på sin statue.

Goya-maleriene i Prado

«Mamelukkenes angrep» og «Henrettelsene 3. mai» forteller hva som begynte ved denne muren.

Slik passer den inn i spaserturen din gjennom Malasaña

Buen står midt på Plaza del Dos de Mayo, som er hjertet av Malasaña og det naturlige startpunktet for enhver spasertur gjennom bydelen. Herfra går Calle de la Palma, Calle del Espíritu Santo med veggmaleriene og Calle de Manuela Malasaña, og på ti minutter er du ved Calle Fuencarral og grensen mot Chueca.

Den 2. mai, helligdag i Comunidad de Madrid, fylles torget med minnemarkeringer, musikk og nabolagsstemning: det er årets beste dag å se det, men også den travleste. Resten av året er det beste tidspunktet søndag midt på dagen, vermuttid.

Viavoys tur «Malasaña og La Movida» starter akkurat her og forteller om bydelens to opprør – det i 1808 og det på åttitallet – mens du går, med en lokal guide i øret. Du har den nedlastet og starter den når du vil.

Ofte stilte spørsmål

Var det bare de to kapteinene som kjempet?

Det var et tredje navn som historien nesten har glemt: løytnant Jacinto Ruiz. Hardt såret fortsatte han å gi ordrer til det siste den dagen, og han overlevde dagen … men ikke sårene: han døde en tid senere, langt fra Madrid, uten å se motet sitt anerkjent. Daoíz og Velarde fikk statuene og gatene; Jacinto Ruiz måtte vente til 1891 for å få sin statue, på Plaza del Rey. Jeg liker å minnes ham, for i enhver stor bragd finnes det alltid en helt som nesten ingen nevner.

Var det noen som malte alt dette?

Goya, og på hvilken måte. År senere udødeliggjorde han de to dagene i to lerreter som i dag hører til det største i Prado: mamelukkenes angrep på Puerta del Sol, og skytingen av fanger morgenen etter, med mannen i hvit skjorte og utstrakte armer foran bajonettene. Han malte ikke noens seier: han malte frykten og raseriet hos vanlige folk. Når du ser dem i Prado, husk at alt begynte her, ved denne muren.

Opplev Madrid og lytt i ditt eget tempo

Opplev den med lokale guider, i ditt eget tempo og offline.

Viavoy-appen

Flere steder i Madrid

Edificio Carrión

Edificio Telefónica

Den store dammen

Neptunfontenen

La Casa Encendida

La Tabacalera