En enorm bygning av edel stein med en gigantisk port som ikke passer sammen med de små husene rundt: det er den gamle Real Fábrica de Tabacos de Madrid, der tusenvis av kvinner – de berømte cigarreras, sigararbeiderskene – i over to hundre år rullet sigarer for hånd og organiserte seg før nesten noen annen arbeidergruppe i Spania. I dag er en del av den et selvstyrt sosialt senter og kunstrom, og straks du går gjennom porten, forstår du det: veggene er dekket av veggmalerier fra gulv til tak, lag på lag, i en eksplosjon av graffiti som fornyes uten stans.
Fra spillkort og brennevin til sigarer
Bygningen ble reist mot slutten av 1700-tallet etter ordre fra Karl III, men ikke som tobakksfabrikk: den ble født som Real Fábrica de Aguardientes y Naipes. Her ble det destillert brennevin og laget kortstokker. Først i 1809, med Joseph Bonaparte på tronen, ble den gjort om til tobakksfabrikk, og den startet med rundt åtte hundre sigararbeidersker. Fra kort og brennevin til sigarer, uten å skifte murer.
Det som kom etterpå, er en av de viktigste arbeiderhistoriene i Madrid. Sigararbeiderskene ble etter hvert tusenvis, og de jobbet i gigantiske haller med egne regler, egen barnehage og et jernhardt samhold. De var blant de første organiserte arbeiderne i Spania, kvinner med en stemme i en tid som ikke ga noen kvinner det.
Da rullemaskinene som truet arbeidsplassene deres, begynte å komme på 1800-tallet, holdt de ikke munn: det ble kjente protester og episoder der de gikk løs på maskinene for å stoppe dem. Mer enn én formann respekterte dem, for ikke å si at han var litt redd dem. Derfor ble sigararbeiderskene nesten en legende i arbeidernes Madrid, og de er skildret i datidens litteratur og zarzuela.
Det sosiale senteret og veggmaleriene
Fabrikken stengte på 1900-tallet, og bygningen sto lite brukt i årevis. I 2010 ble en del av den overlatt til et selvstyrt nabolagsprosjekt, og siden har den fungert som sosialt senter med verksteder, kjøkkenhager, fellesskapsaktiviteter og fremfor alt gatekunst. Du går gjennom porten og finner gårdsrom og haller med veggmalerier fra gulv til tak som males over hele tiden: ingen besøk er like.
Det lukter maling, fukt fra en gammel bygning og kaffe fra en improvisert bar. Det uvanlige er sammenstøtet: en kongelig fabrikk fra 1700-tallet gjort om til bydelens frieste lerret. Gå inn, ta en runde i gårdsrommene, se på verkstedene. Ingen kommer til å be deg om noe. Her tilhører kunsten den som går forbi.
En annen del av bygningen huser offentlig drevne utstillingslokaler som viser fotografi og samtidskunst med gratis adgang. To svært ulike modeller lever altså side om side under samme tak, og den sameksistensen er en del av det som gjør stedet interessant.
En praktisk advarsel: siden det er et selvstyrt sted, varierer åpningstidene, og noen områder kan være stengt avhengig av aktiviteten. Det er ikke et museum: det er en levende bygning med de fordelene og ulempene det fører med seg.
Ikke gå glipp av
Gårdsrommene med veggmalerier
Graffiti fra gulv til tak, malt over hele tiden: ingen besøk er like.
Minnet om sigararbeiderskene
Tusenvis av arbeidersker som organiserte seg før nesten noen annen arbeidergruppe i Spania.
Porten fra 1700-tallet
Fasaden til en kongelig fabrikk som startet med brennevin og spillkort, ikke tobakk.
Utstillingssalene
Offentlig drevet fotografi og samtidskunst, med gratis adgang, under samme tak.
Slik passer den inn i spaserturen din gjennom Lavapiés
La Tabacalera ligger i Calle Embajadores, hovedåren som går rett sørover og som i seg selv er et galleri for gatekunst under åpen himmel. Går du oppover, er du på fem minutter ved Mercado de San Fernando og Plaza de Lavapiés; går du nedover, kommer du til La Casa Encendida og Ronda de Valencia. Og vestover, ti minutter unna, ligger Ribera de Curtidores: søndag formiddag strekker Rastro-markedet seg nesten helt til porten.
Den ideelle søndagskombinasjonen er akkurat den: Rastro tidlig om morgenen, La Tabacalera midt på formiddagen for å senke tempoet blant veggmaleriene, og vermut etterpå i La Latina eller i Calle de Argumosa. Det er en av de beste gratisplanene i Madrid.
Vil du forstå bydelen rundt bygningen – hvorfor naboer fra over åtti nasjonaliteter bor side om side her, hva corralas-bygårdene var, hvor navnet Lavapiés kommer fra –, kommer Viavoys tur «Lavapiés – Madrids smeltedigel» forbi her med en lokal guide som forteller mens du går, i ditt eget tempo og uten nettforbindelse.
Ofte stilte spørsmål
Har den alltid vært tobakksfabrikk?
Nei, og det er nettopp det som er pussig. Den ble reist på slutten av syttenhundretallet, etter ordre fra Karl III, som Real Fábrica de Aguardientes y Naipes; her ble det altså destillert brennevin og laget spillkort. Først i 1809, med Joseph Bonaparte, Napoleons bror, på tronen, ble den gjort om til tobakksfabrikk … og den startet med rundt åtte hundre sigararbeidersker. Fra kort og brennevin til sigarer, uten å skifte murer.
Er det sant at sigararbeiderskene gjorde opprør?
Det kan du tro. Da rullemaskinene som truet arbeidsplassene deres, begynte å komme på attenhundretallet, tidde de ikke: det var oppsiktsvekkende protester og til og med episoder der de gikk løs på maskinene med slag for å stanse dem. Mer enn én formann respekterte dem, for ikke å si at han var litt redd dem. Derfor ble sigararbeiderskene nesten en legende i arbeiderklassens Madrid.
