Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía er hjemmet til kunsten fra 1900-tallet og i dag, og her henger maleriet som mange krysser halve jorden for å se: Picassos «Guernica». Det holder til i det som i århundrer var Hospital General i Madrid, der byens fattige ble pleiet og døde, og den spenningen mellom bygningen og innholdet forklarer ganske godt hva dette museet er. To heiser av glass og stål går opp tett inntil fasaden og glitrer i solen som gjennomsiktige rør: kontrasten sier alt.
Fra sykehus til museum
Bygningen ble satt i gang av Karl III på 1700-tallet og fullført av arkitekten Francesco Sabatini, selv om det opprinnelige prosjektet var langt mer kolossalt og bare en del av drømmen ble bygd. Den fungerte som Hospital General helt til sekstitallet på 1900-tallet. Tenk over det et øyeblikk: der «Guernica» henger i dag, var det senger, operasjonssaler og syke i nesten to hundre år.
Ombyggingen til museum kom på åttitallet, og med den de berømte utvendige glassheisene, tegnet av den britiske arkitekten Ian Ritchie for å bringe lys og modernitet inn i en flere hundre år gammel bygning. De er blitt et gjenkjennelig bilde av Madrid. Noen år senere kom den store utvidelsen bak, av franskmannen Jean Nouvel: et rødt og buet volum med en gårdsplass overdekket av et stort tak, som rommer midlertidige saler, bibliotek og auditorier.
Resultatet er et museum i tre lag: et sykehus fra 1700-tallet, et par romskipsheiser og en moderne utvidelse. Så rart, og så vakkert.
Guernica og hva mer du bør se
«Guernica» fyller en hel sal i andre etasje: tre og en halv meter høyt og nesten åtte bredt, i hvitt, svart og grått, vridd av smerte. En hest som skriker, en mor med sitt døde barn, en lyspære som et øye. Picasso malte det på noen få uker i 1937 på oppdrag fra den spanske republikken til paviljongen dens på verdensutstillingen i Paris: han ville at hele verden, samlet på den messen, skulle se hva som skjedde i Spania etter bombingen av den baskiske byen Guernica.
Så fulgte eksilet. Picasso nektet å la maleriet komme tilbake så lenge Franco levde og landet ikke var et demokrati, så det ventet i over førti år på MoMA i New York og kom ikke hjem før i 1981, da både maleren og diktatoren var døde. Det betraktes i stillhet og uten fotografering, og det lønner seg å sette av ti minutter bare til det.
Men museet er mye mer. Den faste samlingen går gjennom spansk kunst fra 1900-tallet med saler viet Dalí – «Den store masturbatoren», «Pike ved vinduet» –, Joan Miró, Juan Gris og kubismen, 27-generasjonen, El Pasos informalisme og avantgardens fotografi og film. Fjerde etasje strekker seg helt til internasjonal samtidskunst.
Gå ikke glipp av gårdsrommet i den gamle bygningen, med Calders mobile, eller terrassen i øverste etasje, et av de roligste stedene langs Paseo del Arte å sette seg en stund.
Ikke gå glipp av
«Guernica», av Picasso
Malt i 1937 til den spanske paviljongen i Paris; det var i eksil i New York i over førti år.
Dalí-salene
«Den store masturbatoren» og «Pike ved vinduet», noe av det beste i spansk surrealisme.
Gårdsrommet og Calder
Korsgangen i det gamle sykehuset, med mobilen til Alexander Calder: et av de mest fredfulle hjørnene i museet.
Nouvels utvidelse
Det røde og buede volumet bak, med det store taket og den overdekte gårdsplassen.
Slik besøker du det, og hva du kan kombinere det med
Ordinær billett koster rundt 12 €, og det er gratis adgang nesten alle ettermiddager den siste timen (unntatt tirsdager, da det er stengt) og søndag formiddag. I de tidsrommene blir det betydelige køer, og bare den faste samlingen kan besøkes. Regn med mellom halvannen og tre timer, avhengig av hva du vil se: det er et stort museum, og du må porsjonere kreftene.
Reina Sofía avslutter Paseo del Arte i sør. Går du oppover promenaden, er du på ti minutter ved Museo del Prado og på femten ved Museo Thyssen-Bornemisza, forbi CaixaForum med den vertikale hagen på over femten tusen planter og forbi Fuente de Neptuno. Rett overfor har du Atocha stasjon og den tropiske hagen under jerntaket fra 1800-tallet.
Og bak museet begynner Lavapiés, der det lønner seg å spise: Calle de Argumosa ligger bokstavelig talt vegg i vegg med museet, med de beste uteserveringene i skyggen i sentrum og nabolagspriser. Viavoys tur «Kunstpromenaden og El Retiro» binder sammen de tre museene med en lokal guide og ender i Retiro.
Ofte stilte spørsmål
Hva var det egentlig Picasso malte Guernica for?
Det var et oppdrag med et svært konkret mål: den spanske republikken ba ham om et stort verk til paviljongen sin på verdensutstillingen i Paris i 1937. Picasso ville at hele verden, samlet på den utstillingen, skulle se hva som skjedde i Spania. Han malte det på noen få uker i atelieret sitt i Paris, i full fart og i stort format. Det ble bokstavelig talt født som et skrik kastet i ansiktet på planeten.
Og de glassheisene på utsiden?
De ble satt på det gamle sykehuset da det ble gjort om til museum, for å bringe lys og modernitet inn i en flere hundre år gammel bygning: de ble tegnet av en britisk arkitekt, Ian Ritchie, og er allerede et bilde på Madrid. År senere kom den store røde og buede utvidelsen bak, av franskmannen Jean Nouvel. Et sykehus fra 1700-tallet med heiser som fra et romskip: så rart og så vakkert.
Er det sant det Picasso sa til en nazistisk offiser?
Det fortelles en nydelig anekdote, selv om ingen vet om den er helt sann. Under okkupasjonen av Paris skal en tysk offiser ha sett et bilde av Guernica i Picassos atelier og spurt ham: «Er det De som har laget dette?». Og Picasso svarte uten å fortrekke en mine: «Nei. Dette er deres verk.». Sannhet eller legende, den oppsummerer med to setninger hva dette maleriet handler om.
