Det er Malasañas dagligstue og en av Madrids beste nabolagsplasser: barn i sandkassen, stoler på uteserveringene, noen som stemmer en gitar og en øl som varer i to timer. I midten er ikke den murbuen pynt: den er det eneste som er igjen av Cuartel de Monteleón, og under den skuer kapteinene Daoíz og Velarde ut i bronse med barsk mine. Her, den 2. mai 1808, reiste Madrids folk seg mot Napoleons tropper med det de hadde for hånden: kniver, sakser, lommekniver og steiner.
Fra adelshage til slagmark
Før det fantes uteserveringer og gatelykter, var alt dette hagene til Palacio de Monteleón, lysthuseiendommen til en adelsslekt, nesten i utkanten av datidens Madrid. Hæren benyttet seg av den store tomten til å legge artilleridepotet sitt der, langt fra sentrum av sikkerhetsgrunner: kruttet. Av palasset er ingenting igjen; av kasernen bare dette stykket av en port.
Den 2. mai 1808, mens Napoleons tropper holdt Madrid besatt, trosset kapteinene Luis Daoíz og Pedro Velarde ordren om å holde seg i kasernen, åpnet portene og delte ut kanonene til naboer, kvinner og unggutter. De holdt stand i timevis mot Europas mektigste hær. Daoíz falt på stedet; Velarde av et skudd i brystet. De tapte slaget, men de tente en krig som forandret Spania.
Det nåværende monumentet, med den bevarte buen og de to bronsestatuene, ble reist på 1800-tallet for å feste minnet om den dagen. Plassen, som ble anlagt senere, fikk navn etter datoen. Og hele bydelen endte opp med å bære etternavnet til et annet offer fra den dagen: Manuela Malasaña, en sytten år gammel brodererske.
Plassen i dag
Kontrasten er det beste ved den. Rundt monumentet er det en sandkasse med lekende barn, bord på uteserveringer som alltid er fulle, og folk som ligger på bakken når været er fint. Madrid er akkurat det: tragedie og hverdagsliv på samme kvadratmeter. Ingen ser høytidelig på buen, og det er nok den beste måten å hedre den på.
Den store dagen er søndag midt på dagen, vermuttiden, når plassen blir møtestedet for hele bydelen. Det er også et av de beste stedene i Madrid for å se på folk uten å gjøre noe som helst: familier, vennegjenger, musikere som improviserer, og hunder overalt.
Den 2. mai, helligdag i Comunidad de Madrid, er plassen åsted for minnemarkeringer, musikk og feststemning: det er årets beste dag å se den, og også den mest folksomme. Og om våren fyller nabolagsfestivalen Pinta Malasaña fasadene og rullegardinene i gatene rundt med gatekunst laget på stedet.
Fra plassen går de tre gatene som best oppsummerer bydelen: calle de la Palma, med bakerier, platebutikker og den legendariske baren El Penta; calle del Espíritu Santo, med sine veggmalerier; og calle de Manuela Malasaña, den hyggeligste å sette seg ned i.
Ikke gå glipp av
Monteleón-buen
Det eneste som er igjen av artillerikasernen der den spanske uavhengighetskrigen begynte.
Daoíz og Velarde
De to kapteinene som trosset ordre, hugget i bronse for evig midt i kampens hete.
Søndagsvermuten
Plassen blir bydelens dagligstue: det beste øyeblikket for å se den slik den egentlig er.
Pinta Malasaña
Nabolagets vårfestival som fyller fasadene rundt med gatekunst laget på stedet.
Slik passer den inn i turen din gjennom Malasaña
Denne plassen er det naturlige utgangspunktet for enhver tur gjennom bydelen. Herfra når du på ti minutters gange calle Fuencarral – den store handlegaten som skiller Malasaña fra Chueca – og Museo de Historia de Madrid, med sin barokke portal av Pedro de Ribera og sin bymodell fra 1830; begge besøkene er gratis.
Mot sør kommer du på femten minutter ned til Gran Vía og Plaza del Callao; mot øst til plaza de Chueca og markedet San Antón, med takterrasse. Hele bydelen får plass på litt over én kvadratkilometer, og du går gjennom den på godt og vel to timer med stopp for en forfriskning.
Viavoys tur «Malasaña og La Movida» starter nettopp på denne plassen og forteller om bydelens to opprør – det fra 1808 og det fra åttitallet – med en lokal guide i øret, mens du går i ditt eget tempo og uten nettforbindelse.
Ofte stilte spørsmål
Hva lå her før plassen?
Før det fantes uteserveringer og gatelykter, var alt dette hagene til Palacio de Monteleón, lysteiendommen til den adelsslekten, nesten i utkanten av datidens Madrid. Hæren brukte det store området til å anlegge artilleriparken sin der, og derfor endte kruttet opp akkurat i dette hjørnet, langt fra sentrum. Av palasset er ingenting igjen; av kasernen bare den biten av porten. Pussig hvordan en herskapelig hage endte som skueplass for et slag.
