Madrid · Severdigheter

Cine Doré

En fasade med hvite kurver, gammeldagse bokstaver og en baldakin fra en annen tid stanser deg brått ved den nordlige inngangen til Lavapiés: det er Cine Doré, bydelens modernistiske juvel og hjemmet til Filmoteca Española. Her ser du ikke den siste kommersielle premieren, men klassisk film, stumfilm med levende piano og restaurerte kopier, til en nesten symbolsk pris. Det er trolig det beste kulturelle kjøpet i Madrid, og en av de få modernistiske bygningene som overlevde en by som rev altfor mange vakre ting.

Fra «solsikkefrøpalasset» til filmarkivet

Doré åpnet som kinosal tidlig på 1900-tallet og fikk sin nåværende fasade på tjuetallet, tegnet av arkitekten Críspulo Moro Cabeza, i den sene, myke og elegante modernismen som knapt satte spor i Madrid. Innvendig har den bevart originale fliser og glassmalerier i vestibylen, så forestillingen begynner før du har satt deg.

I de første årene var det en svært billig nabolagskino, der folk kom for å tilbringe ettermiddagen mens de spiste solsikkefrø i nevevis under filmen. Med gulvet dekket av skall fikk den det kjærlige kallenavnet «el palacio de las pipas», solsikkefrøpalasset. Kontrasten er herlig: utenfra lignet den et fornemt teater, og inne satt Madrids mest folkelige og støyende publikum.

I 1963 stengte den som kommersiell kino og sto tom i årevis, halvveis i ruiner, med rivningshakken farlig nær, slik det gikk med så mange vakre bygninger i det Madrid. Den ble reddet av bystyret, som kjøpte den i 1982, og etter en omhyggelig restaurering åpnet den igjen i 1989 som hovedsalen til Filmoteca Española. Det du ser i dag, er en overlevende: den kunne ha endt som parkeringsplass.

Hva du kan se (og hva det koster)

Filmoteca Española er det nasjonale filmarkivet, og programmet på Doré er en kontinuerlig rekke av retrospektiver om regissører, internasjonal klassisk film, gjenoppdaget spansk film og stumfilmforestillinger med levende musikk. Det skifter hver uke og publiseres i et månedsprogram som du kan hente i billettluken.

Prisen har vært nesten den samme i årevis og ligger rundt 3 € for en enkeltbillett, med klippekort for flere forestillinger som er enda billigere. Det er ingen popkorn og ingen reklame: filmene begynner presist og vises med originalspråk og undertekster. For en filmelsker er det et pilegrimsmål; for enhver reisende er det en uslåelig plan for en regnfull ettermiddag.

Bygningen har dessuten en bokhandel spesialisert på film og en kafé med terrasse som om sommeren fungerer som utendørssal, med kveldsvisninger på taket. Den sommerterrassen er en av hemmelighetene madrilenerne bruker år på å oppdage.

Ikke gå glipp av

Den modernistiske fasaden

Hvite kurver, tidstypiske bokstaver og baldakin: noe av det lille modernistiske som har overlevd i Madrid.

Den originale vestibylen

Fliser og glassmalerier fra tjuetallet som nesten ingen stopper for å se på før de går inn i salen.

Stumfilm med levende piano

Et av kjennetegnene til Filmoteca: visninger med musikk som spilles i salen.

Sommerterrassen

Utendørskino på taket, en av de best bevarte kveldshemmelighetene i sentrum.

Slik passer den inn i spaserturen din gjennom Lavapiés

Doré markerer den nordlige grensen for Lavapiés, et steinkast fra Plaza de Antón Martín og markedet der. Herfra går hele bydelen nedover bakke: på tre minutter er du i Calle de Argumosa med uteserveringene; på ti, på Plaza de Lavapiés; og fortsetter du sørover, kommer du til Mercado de San Fernando, La Tabacalera og La Casa Encendida.

Den ligger også svært nær Paseo del Arte: Museo Reina Sofía er sju minutter unna til fots, så du kan kombinere en formiddag med Guernica og en ettermiddag med klassisk film uten å ta metroen. En svært madrilensk kombinasjon, for øvrig.

Sjekk programmet før du drar, for det er forestillinger midt på dagen, midt på ettermiddagen og om kvelden, og de gode blir utsolgt. Og vil du ha sammenhengen rundt bydelen – corralas, sigarettarbeiderskene, opprinnelsen til navnet Lavapiés – starter Viavoys tur «Lavapiés – Madrids smeltedigel» nettopp ved denne døren og går ned herfra med en lokal guide i øret.

Ofte stilte spørsmål

Hvorfor kalte de den «el palacio de las pipas»?

Fordi det i de første årene var en svært billig nabolagskino, og folk kom for å tilbringe ettermiddagen med å spise solsikkefrø i hele nevene mens filmen gikk. Med gulvet dekket av skall fikk den det kjærlige tilnavnet «el palacio de las pipas», solsikkefrøpalasset. Jeg elsker kontrasten: utenpå så den ut som et fint teater, og inne hadde du det mest folkelige og bråkete publikummet i Madrid som lo seg skakke. Ren Lavapiés fra første minutt.

Var det nære på at den forsvant?

Ja, og den står fortsatt nærmest ved et mirakel. Den stengte som kommersiell kino i 1963 og sto tom i årevis, halvveis i ruiner, med rivningshakken farlig nær, som så mange vakre bygninger i datidens Madrid. Til slutt ble den reddet av bystyret, som kjøpte den i 1982; etter en omsorgsfull restaurering åpnet den igjen i 1989 som visningssal for Filmoteca. Så det du ser, er en overlever: den kunne ha endt som parkeringsplass.

Opplev Madrid og lytt i ditt eget tempo

Opplev den med lokale guider, i ditt eget tempo og offline.

Viavoy-appen

Flere steder i Madrid

Círculo de Bellas Artes

Klosteret Descalzas Reales

Cuartel de Monteleón

Edificio Carrión

Edificio Telefónica

Den store dammen