Den andre porten som overlevde rivingen av bymuren, og den mest brutale av de to. Hvis Torres de Serranos var det fornemme ansiktet, er dette det militære: mer massive, mer blinde, mer lukkede. Og de har noe ingen annen port i Spania har bevart på samme måte: fasaden er gjennomhullet av kanonkuler fra Napoleons tropper, og byen bestemte seg for aldri å tette hullene. To århundrer med historie skrevet med slag i en vegg.
Porten som så mot Madrid
De ble bygd midt på 1400-tallet, et halvt århundre etter Serranos, av Francesc Baldomar og senere Pere Compte, den samme mesteren som skulle reise Lonja. De stengte byens vestre flanke, den som vendte mot veien til Madrid og Castilla.
Modellen ble hentet fra Castel Nuovo i Napoli, den gang under Aragóns krone: to sylinderformede tårn som flankerer buen, med massiv yterside og svært få åpninger. Forskjellen i tankegang fra Serranos ser du med det blotte øye: der, representasjon; her, forsvar.
Også disse ble stående åpne på innsiden, med trappene og etasjene synlige, av den samme taktiske grunnen. Og også de overlevde rivingen av bymuren i 1865, da bare disse to av Valencias tolv porter ble reddet.
Arrene fra 1808
Under den spanske uavhengighetskrigen bombarderte de franske troppene Valencia, og denne porten tok støyten direkte. Hullene du ser i steinen — runde, dype, spredt over hele ytterfasaden — er artilleritreff fra de dagene.
Byen reparerte dem aldri. Den kunne ha fylt dem igjen under hvilken som helst av de senere restaureringene, men valgte å la være, og i dag er de det mest omtalte ved monumentet. Det er et bevisst valg om å bevare skaden som minne, sjeldent i spansk kulturarv.
Tårnene fikk senere et ganske hardt liv: de fungerte som fengsel i århundrer, og på 1700-tallet var de til og med kvinnefengsel. Senere ble de militærfengsel. Du kan gå opp, og ovenfra ser du hele Carmen-kvartalet, Turias elveleie og den moderne byen på den andre siden.
Ikke gå glipp av
Kanontreffene
Fransk bombardement i 1808. Byen bestemte seg for aldri å reparere dem, og de er der fortsatt, synlige.
Napolitansk modell
Kopiert etter Castel Nuovo i Napoli, den gang under Aragóns krone.
Kvinnefengsel
På 1700-tallet. Før og etter, vanlig fengsel og militærfengsel.
To av tolv
Bymuren hadde tolv porter og ble revet i 1865. Bare disse og Serranos ble igjen.
Slik passer det inn i besøket ditt i Valencia
De ligger i vestenden av Carmen-kvartalet, ti minutter fra Torres de Serranos tvers gjennom kvarteret. Spaserturen mellom de to portene er den beste måten å oppleve Carmen på: du passerer IVAM, Centre del Carme og gatene med mest gatekunst i byen.
Billetten koster det samme som til Serranos, og det finnes dager med gratis adgang. Oppstigningen er kortere og mindre folksom: mange går bare opp i Serranos og går glipp av disse, som er mer imponerende utenfra.
En god rekkefølge: gå opp i Serranos om morgenen, krysse Carmen i ro og mak, spise lunsj i området og gå opp i Quart i solnedgangen, når kveldssola treffer den gjennomhullede fasaden fullt og merkene etter kanonskuddene trer fram i relieff.
Ofte stilte spørsmål
Hvem bygde disse andre tårnene?
De ble reist en tid etter Serranos-tårnene, midt på fjortenhundretallet, av to store mestere: Francesc Baldomar og senere Pere Compte, han som fullførte Lonja de la Seda. De hentet inspirasjon fra Castel Nuovo i Napoli, som da lå under Aragóns krone, og derfor har de den avrundede planen og preget av en italiensk festning. Mer enn en vakker port ville de ha en massiv propp som kunne tåle en beleiring. Og det gjorde de virkelig.
Ble de brukt til noe annet enn port?
Ja, og til ganske harde ting. I lang tid fungerte tårnene som fengsel; på syttenhundretallet var de til og med kvinnefengsel, og senere militærfengsel. Tenk deg å tilbringe dagene innesperret bak disse murene, flere meter tykke, mens du hørte byens liv på den andre siden av steinen. Fra å vokte byen gikk de over til å vokte fanger. Dette nabolaget har denne vanen: ingenting rives, alt gjenbrukes og skifter yrke gjennom århundrene.
