En villa ved havet, med en terrasse båret av karyatider og en hage, som Vicente Blasco Ibáñez lot bygge i Malvarrosa for å skrive med blikket rett mot de bølgene som ligger foran. I dag er det et husmuseum med møblene hans, bøkene hans og hele hans verden. Og det er det best tenkelige endepunktet for en spasertur i dette strøket, for Blasco Ibáñez bodde ikke bare her: han gjorde Cabanyal, huerta-landskapet og Albufera til litteratur som gikk verden rundt og helt til Hollywood.
En romanforfatter som var mye annet også
Blasco Ibáñez (1867-1928) var romanforfatter, journalist, forlegger, republikansk politiker, agitator og til og med grunnlegger av en landbrukskoloni i Argentina. Han satt fengslet mer enn tretti ganger, duellerte, var parlamentsmedlem, gikk i eksil og døde i Menton på Den franske riviera. Livet hans kunne fylt en roman lengre enn noen av hans egne.
Litteraturen hans springer ut av naturalismen anvendt på Valencia: i «La barraca» skildret han nøden og hevnen i huerta-landskapet; i «Cañas y barro» det svært harde livet til fiskerne på Albufera; i «Flor de mayo», fra 1895, fiskerne i Cabanyal, med disse gatene og denne stranda i bakgrunnen.
Deretter kom den internasjonale fasen. «De fire apokalyptiske ryttere», om første verdenskrig, ble en verdensomspennende bestselger, og Hollywood filmatiserte den i 1921 og gjorde Rudolph Valentino til stjerne. Også «Blod og sand» og «Mare Nostrum» ble filmet. I noen år var han den mest leste levende spanske forfatteren på kloden.
Huset og det det rommer
Den opprinnelige villaen, som Blasco Ibáñez bygde tidlig på 1900-tallet, ble revet, og det du besøker i dag, er en tro rekonstruksjon reist på samme tomt og med den samme karyatidefasaden. Den rommer møbler, personlige gjenstander, biblioteket hans og utgaver av verkene hans.
Museet fungerer også som studiesenter for forfatterskapet hans, med midlertidige utstillinger og et dokumentarkiv. Besøket er kort — førti minutter — og inngangen er gratis, noe nesten ingen vet.
Hagen, med palmer og utsikt mot strandpromenaden, er den delen som best formidler hvorfor han slo seg ned her: i 1900 var Malvarrosa en utkant med sommerhus, og å velge å bo ved havet i fiskerkvarteret var en programerklæring som passet godt med hele forfatterskapet hans.
Ikke gå glipp av
Å skrive med blikket mot havet
Han bygde villaen her, i fiskerkvarteret, da dette var en utkant med sommerhus.
«Flor de mayo», 1895
Fiskerne i Cabanyal, med disse gatene og denne stranda i bakgrunnen. De kjennes fortsatt igjen.
Rudolph Valentino
«De fire apokalyptiske ryttere», filmatisert i 1921, gjorde stumfilmens mest forgudede helt til stjerne.
Gratis inngang
Førti minutter, helt uten kostnad, og nesten ingen vet det. Et av de tommeste museene i Valencia.
Slik passer det inn i besøket ditt i Valencia
Det ligger i enden av promenaden langs Malvarrosa-stranden, ti minutters gange fra Balneario de Las Arenas. Det er den logiske avslutningen på ruten langs sjøfronten.
Det fungerer godt som avslutning fordi det setter alt det foregående i ny orden: Cabanyal med flisene, stranda, risrettene, Albufera i sør. Alt dette står i romanene hans, skrevet for mer enn et århundre siden, og å lese dem etter å ha gått det til fots forandrer ganske mye ved begge deler.
Har du tid igjen og bil eller buss, er den naturlige fortsettelsen Albufera, tjue minutter sørover: lagunen, rismarkene, El Palmar og båtene i solnedgangen. Det er landskapet fra «Cañas y barro», og du kjenner det fortsatt igjen linje for linje.
Ofte stilte spørsmål
Hvilken av romanene hans handler nettopp om dette nabolaget?
«Flor de mayo», fra 1895. Det er en historie om fiskere i Cabanyal, om båter, smugling og opprørt hav, med de samme gatene og den samme stranden som bakteppe. Hvis du en dag vil vende tilbake hit uten å forlate hjemmet, så åpne den: du får se nabolaget slik det var, med fiskerhyttene fortsatt stående og folk som satte livet på spill i vannet. Blasco kjente dette stedet på fingertuppene, og han satte det på trykk for at det aldri skulle gå tapt.
Hvilken berømt film ble laget etter bøkene hans?
Den mest kjente er «De fire apokalyptiske ryttere», som Hollywood spilte inn i 1921, og som gjorde Rudolph Valentino til stjerne, stumfilmens mest forgudede hjerteknuser. Også «Blod og sand», tyrefekterromanen hans, kom på lerretet. Tenk deg det: en forfatter født et steinkast herfra, en sønn av dette Valencia med ris og salt luft, som fylte kinosaler over halve verden. Få naboer fra et strandnabolag har nådd så langt.
Og han selv, hva slags mann var han?
Alt annet enn rolig. Blasco Ibáñez var republikansk politiker, journalist i frontlinjen og grunnlegger av en kampvillig avis, og han havnet i så mange konflikter med makten at han endte i eksil. Han døde langt hjemmefra, i Sør-Frankrike, i 1928, uten å få se fallet til monarkiet han hadde bekjempet så hardt. Da levningene hans endelig ble ført hjem til Valencia i 1933, strømmet hele nabolaget ut i gatene for å ta imot ham. Forfatter, agitator og valensiansk til margen: slik var mannen i dette huset.
