Utenfra er den en mursteinsvegg så diskré at du kan gå rett forbi. Du skyver opp døra, og der dukker det opp en enorm sal uten søyler, med et tak av utskåret tre som en omvendt himmel, og høyt oppe langs veggene et endeløst bånd av utskåret stukk. Samuel ha-Leví lot den bygge rundt 1356; han var skattmester for kong Pedro I av Castilla, en jøde som endte med å styre et helt rikes finanser.
Tre kulturer på én vegg
Gå nær veggene og se langsomt. Det er innskrifter på hebraisk med hele salmer hogd inn i stukken, og flettet inn i dem dukker det opp vers på arabisk og dekorative motiver som kunne ha vært i Alhambra: flettemønstre, plantemotiver, mangepassbuer.
Forklaringen er bokstavelig: de ble laget av mudéjar-håndverkere, altså muslimer, som arbeidet for en jødisk synagoge under en kristen konge. Det er ikke en metafor for de tre kulturenes Toledo, det er det nøyaktige stedet der det skjedde og ble risset inn i en vegg.
Kassettaket av sedertre, med flettemønstre og bemalt dekor, er blant de beste fra sin tid på halvøya. Og salen har ingen søyler: det er ett enkelt åpent rom på over tjue meter, noe uvanlig og ganske vanskelig å løse konstruktivt.
Skattmesteren, kongen og det som kom etterpå
Samuel ha-Leví var en av de mektigste skikkelsene i datidens Castilla, og denne synagogen ble reist da det jødiske samfunnet i Toledo hadde størst innflytelse. Pedro I endte med å la ham arrestere, utsatte ham for tortur og tok formuen hans. Bygningen ble stående.
Etter utvisningen i 1492 gikk den over på kristne hender og fikk skiftende bruk: kirke, kapell, kaserne og lager. At den overlevde, skyldes i stor grad tilfeldigheter, og det forklarer hvorfor det er så få middelalderske synagoger igjen i Spania: denne og Santa María la Blanca, noen gater lenger borte på veien til klosteret San Juan de los Reyes, er blant de svært få som er bevart.
I dag huser den Museo Sefardí, som gjenskaper livet i de jødiske samfunnene på halvøya fram til utvisningen og etterpå, i den sefardiske diasporaen. Det øvre galleriet langs den ene siden var området reservert for kvinnene, og derfra ser du kassettaket best.
Ikke gå glipp av
Hebraisk og arabisk på samme vegg
Salmer hogd i stukk side om side med vers på arabisk og dekor i nasridisk stil. Muslimske håndverkere for en jødisk synagoge.
En sal uten søyler
Over tjue meter åpent rom, vanskelig å løse konstruktivt og uvanlig i middelaldersk arkitektur på halvøya.
Kassettaket av sedertre
Bemalte flettemønstre, blant de beste tretakene fra sin tid i Spania. Ses best fra det øvre galleriet.
Reduserte billetter
Den eies av staten: det finnes redusert pris og gratis tidsrom for EU-borgere som nesten ingen sjekker.
Slik passer den inn i besøket ditt i Toledo
Den ligger i hjertet av det jødiske kvarteret, i den vestlige delen av gamlebyen, fem minutter fra Santo Tomé-kirken og ytterligere fem fra klosteret San Juan de los Reyes. De tre henger sammen i en naturlig runde midt på formiddagen.
Like i nærheten ligger utsiktspunktet som ser ut over Tajo fra denne siden, med cigarrales rett overfor, og det er den beste pausen på ruten. Hele dette området er roligere og mindre trafikkert enn aksen rundt katedralen.
Regn med førti minutter for salen og museet. Den eies av staten, så det finnes redusert billett og gratis tidsrom for borgere av Den europeiske union, noe svært få sjekker før de kjøper.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor heter den «del Tránsito»?
På grunn av et maleri, merkelig nok. Da den sluttet å være synagoge og gikk over på kristne hender, ble det satt opp et bilde av Jomfruens Tránsito her, altså øyeblikket da hun døde og ble tatt opp til himmelen. Folk begynte å kalle den «den med Tránsito» på grunn av det maleriet, og klengenavnet slukte det opprinnelige navnet. Så dette jødiske tempelet bærer i dag navnet på en kristen andakt: svært typisk Toledo, alt blandet, helt ned til hva vi kaller ting.
Stemmer det at han gjemte en skatt?
Det sier legenden, og det var det som kostet ham livet. Man trodde han hadde en formue skjult i kjellerne under palasset sitt i Toledo, og for å presse ut av ham hvor den var, ble han ført til Sevilla og torturert; der døde han, rundt 1360, uten å røpe noe. Gullet dukket aldri opp. I århundrer fortsatte folk i Toledo å hakke i murer i jødekvarteret i håp om å finne det. Så vidt man vet, ligger det fortsatt gjemt der.
