Hele Alhambra rett overfor, svevende over trærne, med det snødekte Sierra Nevada bak. Det er postkortet fra Granada, utsikten som dukker opp overalt, og i virkeligheten fungerer den fortsatt. Utsiktspunktet ligger øverst i Albaicín, på en åpen plass foran en kirke fra 1500-tallet, og du må gå opp. Det er verdt hvert trappetrinn, men det lønner seg å vite når du bør dra og hva du kan vente deg, for du blir ikke alene.
Hva du ser, helt nøyaktig
Fra venstre mot høyre: de rødlige tårnene i Alcazaba, den eldste og mest militære delen; den kvadratiske blokken til Karl Vs palass, renessansetilbygget som bryter silhuetten; De nasridiske palassene i midten, med Comares-tårnet som dominerer; og øverst til venstre, mellom sypressene, Generalife.
Bak ligger Sierra Nevada, med snø fra høsten til langt ut på våren. Den kombinasjonen – festning av rød stein, grønn skog og hvite fjell – er det som gjør utsikten enestående, og forklarer hvorfor den er mer imponerende om vinteren enn folk tror.
Til høyre dukker en ny kuppel opp: Stormoskeen i Granada, innviet i 2003, den første som åpnet i byen på mer enn fem hundre år. Den ligger rett ved utsiktspunktet og har en hage åpen for publikum med like god utsikt og betydelig færre folk.
Tidspunktet og stemningen
Solnedgangen er det berømte øyeblikket: steinen går fra oker til gull og fra gull til rødt i løpet av noen minutter. Det er også da plassen er mest full, med musikere, selgere og flere rekker med folk foran muren. Vil du ha det rolige bildet, bør du dra ved soloppgang eller midt på formiddagen.
Det finnes en anekdote som gjentas ofte: det fortelles at Bill Clinton, som student, kom hit opp på sekstitallet og kalte denne solnedgangen den vakreste i verden, og at han kom tilbake som president mange år senere. Historien står i alle reiseguider og har gjort mer for dette utsiktspunktet enn noen turistkampanje.
Og det finnes et alternativ som er verdt å kjenne til: Mirador de la Lona og San Cristóbal, begge i Albaicín, gir sammenlignbar utsikt med en brøkdel av folkemengden. San Miguel Alto, lenger opp og med en skikkelig stigning, gir det mest fullstendige panoramaet av alle.
Ikke gå glipp av
Alhambra med Sierra Nevada bak
Rød festning, grønn skog og hvite fjell. Om vinteren, med snø, er det enda bedre.
Stormoskeen like ved
Innviet i 2003, den første i Granada på fem århundrer. Hagen har samme utsikt og færre folk.
De alternative utsiktspunktene
La Lona, San Cristóbal og San Miguel Alto: sammenlignbar utsikt og en brøkdel av trengselen.
Turen ned via Paseo de los Tristes
Med Alhambra opplyst over deg og Darro nedenfor. Den beste kveldsspaserturen i Granada.
Slik passer det inn i besøket ditt i Granada
Det ligger øverst i Albaicín, og turen opp er en del av besøket: bydelen, som står på verdensarvlisten sammen med Alhambra, er en labyrint av brosteinsbakker, cármenes bak kalkede murer og små plasser. Å gå opp fra Plaza Larga eller fra Paseo de los Tristes er den riktige måten.
Hvis bakkene er et problem, går bussene C31 og C32 opp fra Plaza Nueva. Det er små minibusser, de er fulle, og ruten er verdt en tur i seg selv, så trange som gatene er.
Planen som fungerer best, er denne: Alhambra om formiddagen med reservert tid, lunsj i sentrum, Albaicín om ettermiddagen med en rolig tur oppover og utsiktspunktet ved solnedgang. Og etterpå ned via Paseo de los Tristes, med Alhambra opplyst over deg, som er byens beste kveldsspasertur.
Ofte stilte spørsmål
Stemmer det at den beste solnedgangen er her?
Det sies, og med prominente navn i ryggen. Det fortelles at en ung Bill Clinton gikk opp hit på sekstitallet, ble forhekset av denne solnedgangen og kalte den verdens vakreste; som president sa han at han ville se den igjen. Sant eller en guideslegende, tittelen «verdens vakreste solnedgang» har klebet seg til dette utsiktspunktet for alltid.
Og den nye kuppelen som titter fram ved siden av?
Det er Den store moskeen i Granada, og historien er rørende: den ble innviet i 2003, den første moskeen som åpnet i byen på mer enn fem hundre år, siden erobringen. Den ble reist noen få meter herfra, med en åpen hage som byr på nesten akkurat samme utsikt. Etter fem århundrer lød muslimsk bønn igjen rett overfor palasset til de gamle sultanene.
