Det første klosteret som ble grunnlagt i Granada etter erobringen, og stedet der Gran Capitán ligger begravet, soldaten som forandret måten å føre krig på i Europa. Kirken har en høyalteraltertavle som er et gyllent fjell av skulpturer helt opp til hvelvet, noe av det mest imponerende i byen. Og klosteret var nær ved å forsvinne: franskmennene sprengte tårnet for å bruke steinen i en bro.
Gran Capitáns mausoleum
Gonzalo Fernández de Córdoba, Gran Capitán, var sin tids fremste soldat. Han omorganiserte den spanske hæren ved å blande piker og arkebuser i blandede avdelinger, en taktikk som skulle bli spiren til tercioene, og som dominerte de europeiske slagmarkene i halvannet århundre. Han vant Italia for kronen og døde i Granada i 1515.
Enken hans, María Manrique, hertuginne av Sessa, gjorde denne kirken til mausoleet hans og finansierte en god del av byggearbeidet. Tradisjonen forteller at hun lot fanene og standardene ektemannen hadde erobret på felttog, henge over graven, og at de til slutt var mer enn to hundre.
Klosteret var blitt grunnlagt i 1492, erobringens år, og var det første i byen. Klostergangen, med to etasjer av buer og en hage med appelsintrær i midten, er et av de mest fredfylte stedene i Granada og er som regel nesten tom.
Altertavlen og såret etter Napoleon
Høyaltertavlen fra 1500-tallet fyller hele endeveggen i kirken opp til hvelvet: fire etasjer med bemalte og forgylte skulpturer, med scener fra Kristi og jomfru Marias liv, i en opphopning det er vanskelig å ta inn på én gang. Jacobo Florentino og Diego de Siloé, den samme arkitekten som bygde katedralen, arbeidet på den.
Hvelvene og veggene er dekket av fresker fra 1500-tallet, og i hele anlegget dukker det opp våpenskjold, militære trofeer og stadige henvisninger til Gran Capitán. Det er en gravkirke i ordets mest bokstavelige betydning: hele programmet handler om én mann.
Under Napoleons invasjon ble klosteret brakke for kavaleriet, og kirketårnet ble sprengt for å bruke steinen til å bygge en bro over Genil. Freskene ble skadet, fanene forsvant og bygningen ble liggende i en forfallen tilstand som det tok mer enn et århundre å komme seg etter. Det du ser i dag, er en restaurering.
Ikke gå glipp av
Høyaltertavlen
Fire etasjer med forgylte skulpturer opp til hvelvet, med Jacobo Florentino og Diego de Siloé bak.
Gran Capitáns grav
Soldaten som fant opp de blandede avdelingene av piker og arkebuser, spiren til tercioene.
Fanene som hang der
Enken hans lot standardene han hadde erobret på felttog, henge over graven. De gikk tapt med franskmennene.
Det sprengte tårnet
Napoleon rev det for å bruke steinen i en bro over Genil. Det tok bygningen et århundre å komme seg.
Slik passer det inn i besøket ditt i Granada
Det ligger litt utenfor hovedruten, ti minutter til fots fra katedralen langs calle San Jerónimo, og den avstanden forklarer hvorfor det får svært få besøkende. Det er, med god margin, det mest undervurderte monumentet i Granada.
Besøket er kort – tretti minutter for kirke og klostergang – og inngangen koster svært lite. Det er fortsatt et lukket kloster der hieronymittnonner bor, så noen områder er stengt, og det er fint om du holder deg stille.
Skal du ta en ny runde med monumenter etter Alhambra og sentrum, er dette stoppet som lønner seg mest, sammen med Kartusianerklosteret i Granada, som ligger tjue minutter lenger nord og har et barokt sakristi som regnes som et av de mest spektakulære i Spania.
Ofte stilte spørsmål
Hvem var egentlig denne Gran Capitán?
Gonzalo Fernández de Córdoba, den beste soldaten i sitt århundre. Han snudde opp ned på krigføringen ved å blande pikenerer og arkebusér, en taktikk som skulle bli spiren til de fryktede tercios. Men min favorittanekdote, halvt legende, er denne: da kong Ferdinand krevde regnskap for alt som var brukt i felttoget, svarte han, fornærmet, med en sarkastisk og vanvittig liste over umulige utgifter. Derfra kommer uttrykket «las cuentas del Gran Capitán», som vi fortsatt bruker om oppblåste regnskap uten hode og hale.
Stemmer det at det hang krigsfaner her inne?
Det sier tradisjonen, og det gir frysninger å forestille seg det. Enken hans, hertuginnen av Sessa, gjorde denne kirken til mannens mausoleum og lot fanene han hadde tatt fra fienden i slagene sine, henge over graven hans. En skog av erobrede bannere som våket over seierherren. Gjennom århundrene ble de tatt ned, men den forgylte altertavlen du ser, ble laget nettopp for det: for å forherlige en kriger, ikke bare for å be. Det er et alter reist til en manns ære.
