Det stille, grønne vannet, mastene som gynger, lukten av salt og det lyset som spretter tilbake og bleker alt. Port Vell er porten Barcelona så ut mot Middelhavet gjennom i århundrer, og også det beste eksemplet på forvandlingen byen gjorde med seg selv til 1992: der folk i dag spaserer, lå det lagre, jernbanespor og en bymotorvei som skilte sentrum fra havet.
En by som levde med ryggen mot vannet
Det høres rart ut, men det er bokstavelig ment: i store deler av 1900-tallet kunne en barceloneser i sentrum ikke spasere ned til havet. Mellom byen og vannet lå en barriere av godskaier, lagre, verksteder og en jernbanelinje, og havnefronten var et lukket industriområde.
Enda tidligere, for to hundre år siden, var dette ikke engang en havn i moderne forstand: her var det myrer, gjørmestrender og fiskerskur. All grunnen du går på her, ble vunnet fra havet med oppfylling etter oppfylling gjennom 1700-tallet, 1800-tallet og 1900-tallet.
Kaiene ble oppkalt etter lasten: Moll de la Fusta er tømmerkaien, der stammer og planker ble losset; det fantes også en kullkai og en fiskekai. Hver av dem hadde sitt laug, sin rytme og sin karakteristiske skitt, og det ordforrådet har overlevd at yrket forsvant.
Operasjonen i 1992
De olympiske leker var påskuddet for en byfornyelse som hadde ventet i flere tiår: trafikken ble lagt under bakken, lagrene revet, promenaden åpnet, og Rambla de Mar bygget, den bølgende gangbroen av tre som krysser havnebassenget og åpnes for å slippe båtene gjennom.
Resultatet er omstridt, med gode grunner både for og imot. Byen fikk en sammenhengende offentlig havnefront på flere kilometer, som halve Barcelona i dag lever av; den historiske havnen mistet nesten all sin havnekarakter, erstattet av kjøpesenter, akvarium og fortøyningsplasser for store yachter.
Det som derimot overlevde, er utsynet. Fra Moll de la Fusta, når du ser over til den andre siden, får du det beste perspektivet på havnefronten: Palau de Mar, takene i Barceloneta og i bakgrunnen Torre del Rellotge på fiskekaien.
Ikke gå glipp av
Moll de la Fusta
Tømmerkaien. Hver kai bar navnet på det som ble losset der.
Rambla de Mar
Bølgende gangbro av tre som åpnes for å slippe båtene gjennom. Et direkte barn av 1992.
Alt dette var myr
Grunnen du går på, ble vunnet fra havet med oppfylling etter oppfylling gjennom tre århundrer.
De gotiske Drassanes
Verft fra 1200-tallet der galeier ble bygget. I dag Museu Marítim, og nesten tomt.
Slik passer den inn i besøket ditt i Barcelona
Den ligger nederst på La Rambla, ved Mirador de Colom, og forbinder det historiske sentrum med Barceloneta i en flat spasertur på femten minutter. Det er sømmen mellom de to halvdelene av besøket.
Et ord om golondrinas, sightseeingbåtene som går fra kaien: de har to ruter, en kort ut gjennom havneinnløpet og en lang til Port Olímpic. Den korte er billig og er den eneste måten å se byen fra vannet på, slik de som kom hit, så den i århundrer.
Og den mest interessante bygningen i området ligger ikke på vannet, men rett overfor: Drassanes Reials, middelalderverftene fra 1200-tallet, med gotiske steinhaller der galeiene til Aragóns krone ble bygget. De huser Museu Marítim og er noe av det mest imponerende og minst besøkte i Barcelona.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor heter den Moll de la Fusta?
Fusta betyr tre på katalansk, og kaien heter slik fordi det var her man losset stokkene og plankene som kom med skip. Hver kai hadde sitt yrke: kullkaien, fiskekaien, trelastkaien … I flere tiår var dette et yrende liv av kraner og stuere, stengt for byen av en motorvei langs vannet. Den ble fjernet for litt over tretti år siden, og først da kunne vi i Barcelona komme nær vårt eget hav igjen.
Og den søylen med statuen der borte?
Det er monumentet over Columbus, plantet ved enden av Ramblas med blikket mot havet. Det ble reist på slutten av attenhundretallet for å minne om at Columbus, da han kom tilbake fra Amerika, ble tatt imot i Barcelona av de katolske monarker. Og her kommer vitsen vi som bor her, pleier å fortelle: det sies at han peker mot Amerika, men følger du fingeren hans, peker den heller mot Middelhavet, mot fødebyen hans Genova. Enhver får trekke sine egne slutninger.
