I en rolig gate i Gràcia, mellom helt vanlige fasader og balkonger med klesvask til tørk, dukker det plutselig opp en eksplosjon av grønne og hvite fliser med gule blomster. Dette er Casa Vicens, Antoni Gaudís første viktige verk, bygget mellom 1883 og 1885 da han var litt over tretti og ingen visste hvem han var. Det var privatbolig i over hundre og tretti år: først i 2017 kunne man gå inn. Det står på verdensarvlisten og er fortsatt det Gaudí-huset færrest besøker.
Et oppdrag fra en børsmegler
Oppdragsgiveren var Manuel Vicens, valuta- og børsmegler, som ønsket seg et sommerhus. Gaudí kledde bygningen med glasert keramikk i grønt, hvitt og gult, og komponerte sjakkbrettmønstre og vannrette striper med total frihet.
Flisene med den gule blomsten gjengir fløyelsblomsten, en plante som faktisk vokste på denne tomten før huset ble bygget. Og smijernsgitteret ved inngangen kopierer bladene til palmito, den ville dvergpalmen fra disse markene. Gaudí dekorerte ikke med generiske motiver: han kopierte det som fantes på tomten.
Da han reiste huset, var Gràcia ikke engang en del av Barcelona: det var en selvstendig kommune som først ble innlemmet i 1897. Dette var bokstavelig talt et landsted i utkanten, og derfor har det preg av en villa med små tårn.
Gaudí før han var blitt Gaudí
Her finnes ingen umulige kurver eller kjedelinjekonstruksjoner: huset er rettvinklet, med en ganske konvensjonell planløsning, og det radikale ligger i overflaten. Det er den orientalistiske Gaudí, påvirket av mudéjar, islamsk og japansk kunst, et formspråk han senere skulle forlate. Å se det er å forstå hvor resten kom fra.
Interiøret er det som overrasker mest, for det har ingenting å gjøre med den tilbakeholdne fasaden. Spisestuen, med vegger i plantemotiver og et kassettak med malte kirsebærblader, og fremfor alt røkerommet, med et hvelv av mocárabes, drypsteinsornamenter i bemalt gips, som peker rett mot Alhambra, er fra en annen planet.
Huset vokste med årene: i 1925, da uten Gaudí, utvidet arkitekten Joan Baptista Serra de Martínez det på den ene siden og respekterte stilen så omhyggelig at skjøten nesten ikke synes. Mye av det som i dag ser ut som Gaudís verk, stammer egentlig fra den utvidelsen.
Ikke gå glipp av
Fløyelsblomstene
Flisene kopierer en blomst som vokste på akkurat denne tomten før huset ble bygget.
Dvergpalmegitteret
Smijern som etterligner bladene til den ville dvergpalmen fra markene i Gràcia.
Røkerommet
Hvelv av mocárabes i bemalt gips. Alhambra plassert i et sommerhus fra 1885.
Gaudí-huset uten kø
Stengt for publikum fram til 2017. Billigere, roligere og det eneste som forklarer hvor han startet.
Slik passer det inn i besøket ditt i Barcelona
Det ligger i Gràcia, fem minutter fra Mercat de la Llibertat og sentrum av bydelen, og femten minutters gange fra La Pedrera nedover Carrer Gran de Gràcia. Det er den perfekte unnskyldningen for å ta turen opp til Gràcia, noe nesten ingen besøkende gjør.
Det er, med god margin, Gaudí-huset med kortest kø. Du kan nesten alltid bestille samme dag, billetten er billigere enn til Casa Batlló eller La Pedrera, og besøket tar en drøy time medregnet takterrassen, som har sin egen keramiske overraskelse og utsikt over bydelen.
Kombiner det med en runde innom plassene i Gràcia – Plaça de la Vila, Plaça del Sol, Plaça de la Virreina – og en stopp i Carrer de Verdi. Det er bydelen med mest gateliv i Barcelona, og du trenger ikke betale noe for å nyte den.
Ofte stilte spørsmål
Hvem bestilte dette huset av Gaudí?
Han het Manuel Vicens, og etter etternavnet hans døper vi huset. Det pussige er at det var en privatbolig i mer enn hundre og tretti år; ingen av oss fikk sette foten i det før det i 2017 endelig åpnet som museum. Tenk deg hele generasjoner av naboer som gikk forbi denne juvelen hver dag uten noen gang å kunne gå gjennom porten. Selv trodde jeg det nesten ikke den dagen jeg for første gang så det innenfra.
Og det jernet ved inngangen?
Gå nærmere smijernsgjerdet: det er blader av dvergpalme, den lille palmen som vokste på disse markene i Gràcia. Gaudí kopierte viftene og støpte dem i jern, kurve for kurve, til en enkel villvekst ble et av modernismens mest berømte gjerder. Jeg elsker å se ham for meg bøyd mellom plantene på tomten, mens han bestemte hvilken som fortjente å bli evig i metall.
Var det alltid så stort?
Nei. Huset du ser, vokste med årene: i 1925, uten Gaudí, utvidet arkitekten Joan Baptista Serra det på den ene siden, og han respekterte stilen så godt at man nesten ikke ser skjøten. Derfor virker det i dag større enn det Gaudí rakk å etterlate ferdig. Når du ser på det i sin helhet, prøv å gjette hvor den opprinnelige Gaudí slutter og hvor hånden som kom etter, begynner. Det er slett ikke lett.
