En fasade av bølgende stein fra øverst til nederst, uten et eneste rett hjørne, med balkonger av vridd jern som tang revet opp fra havbunnen. Offisielt heter den Casa Milà, Antoni Gaudís siste verdslige verk, bygget mellom 1906 og 1912. Men ingen kaller den det: for alle er den La Pedrera, «steinbruddet», et spottende økenavn fra datidens barcelonesere, som syntes den var en stygg steinblokk plantet midt i deres mest elegante bulevard. I dag står de i kø for å komme inn.
En bygning uten bærende vegger
Nyvinningen ligger ikke i fasaden, men bak den. La Pedrera har ingen bærende vegger: hele bygningen hviler på en konstruksjon av søyler og bjelker, og steinfasaden henger på den som en hud, uten bærende funksjon. Det betyr at innerveggene kunne flyttes etter ønske.
Det er fri planløsning, prinsippet som skulle definere 1900-tallets arkitektur, tatt i bruk i 1906 av en arkitekt som fortsatt regnes som en dekorativ eksentriker. Gaudí kom ikke dit fordi det var mote: han kom dit fordi han beregnet konstruksjoner som ingen andre, og fordi han ville ha buede fasader, umulige å løse med bærende vegger.
Han la i tillegg inn en rampe slik at bilene kunne kjøre ned i en av byens første parkeringskjellere, i en tid da det knapt fantes biler. Og han planla å krone bygningen med en skulpturgruppe og et bilde av Rosenkransmadonnaen, noe eieren avlyste etter Semana Trágica, den tragiske uken, i 1909, med kirker i brann over hele Barcelona. Gaudí var nær ved å forlate prosjektet.
Krigernes takterrasse
Taket er grunnen til at du betaler billetten. Pipene og ventilasjonsåpningene er behandlet som skulpturer: torsoer med hjelm, vridde former, flater dekket av trencadís, keramikkmosaikk, og skår av cavaflasker. De kalles krigerne, og det sies at George Lucas lot seg inspirere av dem til hjelmene til de keiserlige soldatene, selv om det hører mer hjemme i byens sagn enn i den dokumenterte historien.
Ruten går også gjennom loftet, under taket: to hundre og sytti kjedelinjebuer i tegl som danner et rom som ligner et hvalskjelett. Der holder Espai Gaudí til, med modeller og forklaringer av hans konstruksjonsmetode, blant annet funikulærmodellen av snorer og lodd.
Og Pis de la Pedrera, en rekonstruert leilighet med møbler fra perioden, viser hvordan en borgerlig familie bodde i 1910 innenfor disse bølgende veggene. Alle tre nivåene – leiligheten, loftet og taket – inngår i samme billett.
Ikke gå glipp av
Krigernes takterrasse
Piper gjort om til skulpturer med hjelm, kledd med trencadís og glass fra cavaflasker.
Ikke én bærende vegg
Fri planløsning i 1906. Fasaden henger på konstruksjonen som en hud: innerveggene kunne flyttes.
Loftets 270 buer
Et hvalskjelett i tegl, i dag hjemsted for Espai Gaudí og modellene hans.
Garasjen fra 1906
En rampe som lot bilene kjøre ned i kjelleren, da nesten ingen hadde bil.
Slik passer den inn i besøket ditt i Barcelona
Den ligger i Passeig de Gràcia, fem minutters gange fra Illa de la Discòrdia – der Casa Batlló, Casa Amatller og Casa Lleó Morera ligger samlet – og ti fra Palau Baró de Quadras, oppover mot Diagonal.
Det er verdt å vite at det finnes et kveldsbesøk, med opplyst takterrasse og en projeksjon på pipene. Det koster mer enn dagbesøket og blir utsolgt tidligere, men takterrassen om kvelden, med Eixample opplyst rundt deg, er en helt annen opplevelse.
Hvis du bare skal se ett Gaudí-hus i Passeig de Gràcia og nøler mellom dette og Casa Batlló: Batlló imponerer mer innvendig og med den fargerike fasaden; La Pedrera tar seg av konstruksjonen, loftet og takterrassen. Er du interessert i hvordan ting holdes oppe, velg dette. Er du interessert i farger, velg det andre.
Ofte stilte spørsmål
Hva var det egentlig de lo av?
Av alt, og uten nåde. Datidens satiriske presse gikk løs på den: de tegnet den som en hangar for luftskip, som en halvferdig kake, som gjemmestedet til en kjempeslange. De lagde vitser om den i årevis. Det gikk til og med en spøk om at damene ikke ville finne rette gardiner til så bølgete vinduer. At de samme spøkene er blitt til beundring, synes jeg er Gaudís beste hevn.
Er det sant at den skulle ha en jomfru Maria på toppen?
Ja, og det er en bitter historie. Gaudí, som var svært religiøs, hadde planlagt å krone bygningen med en stor skulpturgruppe og en figur av Rosenkransjomfruen. Men i 1909 brøt Semana Trágica ut, den tragiske uken, et opprør med kirker og klostre i brann over hele byen, og eieren nektet, skremt, blankt å sette opp et så synlig religiøst symbol. Gaudí ble så skuffet at han nesten forlot byggeriet. Av den drømmen ble bare en forgylt innskrift på gesimsen igjen.
Er det sant at bilene kunne kjøre inn her?
Det er sant, selv om nesten ingen hadde bil den gangen. Gaudí tenkte Casa Milà som noe revolusjonerende også innvendig: han tegnet en rampe slik at bilene kunne kjøre inn og ned til et av byens første underjordiske parkeringsanlegg. Tenk deg det, å planlegge en garasje mens hestevognene fortsatt rådet i gatene. En garasje tenkt for en framtid som ennå ikke hadde vist seg i gaten.
