Folk fra Triana sier ikke at de skal til Sevilla: de sier at de skal over. Det er en gammel spøk i bydelen, og som alle gamle spøker sier den noe sant. Triana er skilt fra resten av byen av en elv som i århundrer oversvømte den, den levde av sine egne yrker – leiren, fisket, sjøfarten – og frembrakte på egen hånd en betydelig andel av den flamencoen som i dag høres over halve verden. Alt dette får plass på litt over en kvadratkilometer som du går gjennom på en lang ettermiddag, og som du har langt mer glede av hvis du vet hva du ser på.
Gå over midt på ettermiddagen og avslutt i Calle Betis i solnedgangen: da faller lyset rett på den andre bredden, og du ser Torre del Oro gyllen med Giralda bak. Mercado de Triana bør du derimot se om morgenen.
Over broen: porten til Triana
En bro kopiert fra Paris og et flisekledd kapell som fungerer som symbolsk tollstasjon.
Puente de Isabel II, som ingen i bydelen kaller det, ble reist mellom 1845 og 1852 og skjuler en historie nesten ingen venter: den ble ikke tegnet fra bunnen av, men kopiert bjelke for bjelke fra en bro over Seinen i Paris, Pont du Carrousel ved Louvre. Den parisiske originalen ble revet for nesten hundre år siden; den sevillanske kopien står fortsatt og er i bruk. Forbildet forsvant, og kopien overlevde.
Før den kom, betydde det å krysse her å sette livet på spill på en bro av fortøyde båter som hadde vært i bruk siden muslimsk tid, og som flommene jevnlig rev med seg. Det er nøkkelen til å forstå hele bydelen: Triana har levd i kamp med vannet.
Buer av støpejern lenket etter hverandre, gesten som skiller de to Sevillaene. Den ble reist på midten av 1800-tallet og kopierer Pont du Carrousel i Paris, som ikke finnes lenger. Stopp midt på broen: derfra forstår du byen bedre enn fra noe utsiktspunkt, med vannet under, gamlebyen på den ene siden og Triana på den andre. Det er også det beste stedet for å forstå hvorfor elven alltid har styrt livet i bydelen.
En liten og sjarmerende bygning kledd med keramikk som glinser i solen, nesten et leketøy av fliser. Det er det første du ser når du kommer over, og den fungerer som bydelens symbolske port. Den ble reist i 1928 av Aníbal González, den samme arkitekten som tegnet Plaza de España til utstillingen i -29. Legg merke til kuppelen kledd med grønn og gyllen keramikk fra Triana og det lille åttekantede klokketårnet: det er et miniatyrsammendrag av det Triana kunne bedre enn noen.
Bydelens stue, med palmer, trikker som kommer og går og folk som strømmer forbi til alle døgnets tider. Navnet forklarer alt: altozano, en liten høyde. Når Guadalquivir gikk over sine bredder og oversvømte Triana gang på gang, holdt denne kollen seg tørr lenger, så bydelen gjorde den til sitt trygge område og, med årene, til sitt store møtested. To bronseskulpturer oppsummerer sjelen dens: en til flamencokunsten og en til Juan Belmonte, matadoren som ble født på denne siden av elven.
Mercado de Triana ligger inntil enden av broen og er akkurat det man venter av et andalusisk matmarked: fersk fisk, skinke, krydder, frukt og glad støy. Men det viktige er ikke det du ser, men det du går på.
Under bodene ligger restene av Castillo de San Jorge, en festning reist for å forsvare denne enden av elven, som fra 1481 fikk en langt mørkere bruk: den var sete for inkvisisjonsdomstolen i Sevilla i over tre hundre år. Her lå salene, fangehullene og kontorene der prosessene ble forberedt. I dag finnes det et besøkssenter under bakken, med gratis inngang, som du ser på tjue minutter, og som forandrer helt måten du ser bydelen på.
Like ved bærer en passasje navnet som sier alt: Callejón de la Inquisición, nedgangen som ifølge bydelens minne forbandt borgen med elven.
Et levende marked oppå og en hard historie under. Festningen forsvarte denne enden av elven til inkvisisjonsdomstolen flyttet inn her i 1481 og holdt til i borgen i over tre hundre år. Da det ble gravd ut for å bygge om markedet, kom murene, gulvene og rommene fram, og i dag kan du gå gjennom dem under bodene. Gå deretter opp og handle: kontrasten mellom kjelleren og yrende liv ovenpå er en av de merkeligste og ærligste opplevelsene i Sevilla.
Her ble keramikken som pryder halve Andalucía, eltet.
Triana var i århundrer pottemakernes bydel. Leiren ble hentet fra selve elvebredden, eltet her og brent i ovner som sto i disse samme gatene. Herfra kom flisene som i dag kler kirker, palasser og benker over halve Sør-Spania, blant dem mange av flisene på Plaza de España.
Sporene finnes fortsatt i navnene: Calle Alfarería heter ikke det for pyntens skyld. Bak mange av disse fasadene finnes fortsatt gamle verksteder, noen i drift, og av og til kjenner du lukten av leire og ovn. Det er den delen av bydelen som har forandret seg minst, og den færrest går gjennom.
5
Cerámica Santa Ana
📍 Calle San Jorge, 31
Hele fasaden er kledd med malte fliser, med et skilt i keramikk: den er blant de vakreste i hele Sevilla og fortjener et stopp selv om du ikke skal kjøpe noe. Trianas mest kjente verksted og butikk har hatt røtter i bydelen siden 1800-tallet. Inne finnes løse håndmalte fliser med Triana-stjernen eller sevillanske motiver, og også boller, tallerkener og kopper. Det er det opplagte stedet å kjøpe noe som virkelig kommer herfra og ikke fra en fabrikkhall.
Smale, stille smug der det knapt kjører biler, og der gatenavnene forteller historien av seg selv. Her lå pottemakerverkstedene, ovnene der leiren fra Triana ble brent i århundrer. Det er den minst turistpregede delen av bydelen og den som best har bevart den opprinnelige skalaen: lave hus, gårdsrom du skimter, en og annen åpen verkstedsdør. Gå her uten hastverk og midt på formiddagen, for det er da det er aktivitet.
Bilfri, bred, med gulv av lys marmor og uteserveringer på begge sider: det er bydelens store gate for spasering og handel, og i solnedgangen fylles den av folk som går ut for å ta noe å drikke. Før gikk trikken her, og det var den naturlige inngangen fra broen. Se opp på balkongene – blomsterpotter, klesvask på snora, nabolagsliv som holder stand mellom butikkene – for det er der du best ser at Triana fortsatt er et sted der folk bor.
En robust kirke av tegl og stein med et tårn som minner om en minaret. Folk i Triana kaller den, med all verdens stolthet, Trianas katedral, og de har argumenter: Alfonso X den vise lot den bygge rundt 1280, og den er Sevillas eldste kirke, den første som ble reist etter den kristne erobringen. Det fortelles at kongen led av en alvorlig øyesykdom, ba til den hellige Anna og beordret kirken bygd som takk da han ble frisk. Sju hundre år senere er den fortsatt bydelens sognekirke, ikke et monument for besøkende: gå stille inn.
Hvorfor Triana har så mye med sangen å gjøre, og hvorfor Esperanza splitter byen.
Flamencoen ble ikke oppfunnet i et teater. Den ble født i felles gårdsrom, i smier og i gater som disse, blant romfamilier som bodde tett ved elven og arbeidere i leiren. Triana var et av stedene der denne kunsten ble formet og vokste, lenge før tablaoene og festivalene fantes.
Bydelens andre hengivenhet er bokstavelig. Esperanza de Triana, som bor i Capilla de los Marineros i Calle Pureza, har en evig rival på den andre siden av elven: Macarena. Hver Madrugá, natten til langfredag, går begge i prosesjon, og halve Sevilla deler seg i to, macarenos mot trianeros, som om det var et derby i fromhet. Kjennerne sier at rivaliseringen handler mer om stemning enn om virkelighet, mer om bydelene enn om selve brorskapene. Spør en fra Triana hvem som er best, så får du se.
8
Monumento al Arte Flamenco
📍 Plaza del Altozano
En bronseskulptur reist tidlig på nittitallet for å hedre kunsten disse gatene var med på å skape. Se rolig på den, så leser du flamencoens tre søyler: sangen, cante, stemmen som klager og jubler; dansen, baile, kroppen gjort til rytme; og spillet, toque, gitaren som bærer alt. Det er ingen dekorativ skulptur: den står nøyaktig der den skulle stå, på plassen som er porten til bydelen.
En av de mest trianeske gatene som finnes: smal, med lave hus, gitre, blomsterpotter og en flis med en jomfru Maria som troner på et hjørne. Midt i gaten åpner Capilla de los Marineros seg, sete for brorskapet til Esperanza de Triana, et av byens mest elskede og eldste brorskap, med opphav i laugene til keramikere og sjøfolk: folk fra leiren og folk fra elven, for over fem hundre år siden. Du kan gå inn utenom gudstjenestene, og det koster ingenting.
Den obligatoriske avslutningen. En rekke fargerike fasader på linje mot elven, med hele Sevilla som poserer på den andre siden: Torre del Oro gyllen i solen, Maestranza og, bak, Giralda. Betis, eller Baetis, var det romerne kalte Guadalquivir for to tusen år siden. Disse husene har i århundrer kjempet mot vannet: bredden ble hevet på 1800-tallet med en støttemur fordi elven fram til da oversvømte Triana gang på gang, og de eldste husene bærer fortsatt merkene i første etasje.
Triana spiser annerledes enn sentrum: mer fisk, mer fritert og mindre jåleri. De gode barene er spredt mellom Calle San Jacinto, området rundt markedet og smugene som går ned mot elven, og i motsetning til i Santa Cruz er de fleste gjestene her fortsatt fra bydelen.
To råd om formatet som gjelder for hele bydelen. Det første: fritert fisk bestilles i kremmerhus eller i små porsjoner og spises stående, det er ikke en rett å bli sittende lenge over. Det andre: har et sted bord i Calle Betis med utsikt over elven, betaler du for utsikten, og det er greit å vite før du setter deg – utsikten er verdt det, men du spiser bedre én gate lenger inn.
Mercado de Triana fungerer dessuten som spisested: flere boder serverer rett over disken, og midt på dagen er det et av bydelens beste valg for pris og kvalitet, med råvarer som lå i disken ti minutter før.
Las Golondrinas
📍 Calle Antillano Campos · pottemakerstrøket
Selve nabolagsstoppet, midt i strøket med de gamle pottemakerverkstedene. Fliser helt opp til taket, kelnere som alltid har vært der og en kort meny som ikke har endret seg fordi den ikke trenger det: grillede sjampinjonger, indrefiletspiss, blekksprut. Det er her folk i bydelen går når de ikke vil tenke, og det fungerer like godt midt på dagen som klokken elleve om kvelden. De tar ikke imot bestillinger, og som regel må du vente en stund stående.
Ja, og ikke bare for utsikten. Triana har beholdt en egen karakter som sentrum til dels har mistet: det er en bydel der folk fortsatt bor, med yrker som hører den til – keramikken – og med enorm tyngde i flamencoens historie. Calle Betis byr dessuten på den beste utsikten over byen. Å gå over broen tar fem minutter fra El Arenal.
Hva kan du se i Triana på en ettermiddag?
Puente de Isabel II, Capilla del Carmen og Plaza del Altozano når du kommer inn; Mercado de Triana med restene av Castillo de San Jorge under; Calle Alfarería og Cerámica Santa Ana i leirens strøk; Santa Ana-kirken, som er Sevillas eldste; Calle Pureza med Capilla de los Marineros; og Calle Betis i solnedgangen. Det tar rundt fire timer med et stopp for å spise.
Hvorfor er Triana kjent for flamenco?
Fordi det var et av stedene der flamencoen ble formet, lenge før tablaoene fantes. Den ble født i felles gårdsrom, smier og gater som disse, blant romfamilier bosatt ved elven og keramikkarbeidere. Monumento al Arte Flamenco på Altozano, med sine tre figurer viet til sang, dans og gitarspill, står nøyaktig der den hører hjemme.
Hva ligger under Mercado de Triana?
Restene av Castillo de San Jorge, en festning som forsvarte denne enden av elven, og som fra 1481 og i over tre hundre år var sete for inkvisisjonsdomstolen i Sevilla. Da det ble gravd ut for å bygge om markedet, kom murene og rommene fram, og i dag går du gjennom dem under bodene i et besøkssenter med gratis inngang.
Når er beste tidspunkt for Calle Betis?
Solnedgangen, uten tvil. Da faller solen rett på bredden på den andre siden, og du ser Torre del Oro gyllen med Maestranza og Giralda bak. Midt på dagen ligger gaten i motlys, og bildet blir ikke bra. Er det i tillegg fint vær, fylles benkene langs elven av folk som venter på nettopp det.
Hvor kjøper du ekte keramikk fra Triana?
I verkstedene i Calle Alfarería og omegn, og hos Cerámica Santa Ana i Calle San Jorge, som har holdt til i bydelen siden 1800-tallet. Forskjellen fra suvenirbutikkene i sentrum er at bitene her males for hånd, og mange brennes fortsatt i bydelen. Se etter Triana-stjernen som klassisk motiv.
Praktisk informasjon
Slik kommer du deg ditTil fots fra sentrum over Puente de Isabel II: fem minutter fra El Arenal. Trikken går også til Plaza Nueva, og derfra går du over.
Når du bør draMarkedet om morgenen. Bydelen og Calle Betis fra seks om ettermiddagen.
GratisCastillo de San Jorge, Santa Ana-kirken, Capilla de los Marineros og hele promenaden langs elvebredden.
Hvor lang tidEn lang ettermiddag, rundt fire timer medregnet et stopp for å spise.
Hva du tar med hjemHåndmalt keramikk fra verkstedene i Calle Alfarería eller fra Santa Ana, ikke fra suvenirbutikkene i sentrum.
Med ViavoyTuren «Triana: keramikk, flamenco og elv» lenker sammen de femten stoppene i denne guiden, fortalt av en lokal guide.
På kartet
🎧 Med Viavoy
Gå gjennom Seville og lytt i ditt eget tempo
Last ned Viavoy og gå gjennom Seville offline, når du vil.