Praza da Constitución
Bueganger, smijernsbalkonger og de beste uteserveringene i det gamle kvarteret. Her lå byens marked i over hundre år.

Et kvarter som går i trinn fra sentrum ned til vannet, med kirken som sprang i luften i 1809 og fiskerhavnen der alt begynte.
🎧 På ruten Casco Vello, Colexiata og A PedraCasco Vello går du gjennom på litt over en time, og på den turen kommer du fra den borgerlige hovedplassen til et fiskerkvarter med middelalderske bueganger, hele tiden nedover. Det er det gamle Vigo, det som fantes før byen sprengte bymurene og ble rik på havet.
Kvarteret begynner ved Porta do Sol, som ikke er en port, men en terskel: ovenfor den borgerlige bydelen av hugget granitt, nedenfor smugene som stuper ned mot havnen. Over den troner Sireno, Francisco Leiros skulptur fra 1991 som splittet byens innbyggere og i dag er deres ikon.
Fem minutter nedover bakken ligger Praza da Constitución, kvarterets friluftssalong: bueganger med steinbuer, smijernsbalkonger og uteserveringer. Under de buene pulserte byens hovedmarked i over hundre år, med torgkonenes rop og kurver fulle til randen.
Den het Praza da Vila og Praza Real før den fikk navn etter Cádiz-grunnloven av 1812, «La Pepa», som fikk det kallenavnet fordi den ble proklamert 19. mars, San José-dagen. Den vekslingen av navn er i seg selv en lesning av den politiske historien på 1800-tallet.
I en av bygningene lå det gamle rådhuset, Concello, i dag Casa Galega da Cultura. Og hver langfredag feires Santo Encontro her, når figurene av Jomfruen og Kristus «møtes» midt i folkemengden.
Bueganger, smijernsbalkonger og de beste uteserveringene i det gamle kvarteret. Her lå byens marked i over hundre år.
«A Colexiata» for alle her. Nyklassisistisk, fra 1816-1838, reist etter eksplosjonen som ødela den gotiske kirken i 1809. Her står Cristo de la Victoria.
Last ned appen og opplev Vigo offline, når du vil. Gå turen Casco Vello, Colexiata og A Pedra med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Vigo var okkupert av franskmennene og var fortsatt en by omgitt av murer. Den 28. mars 1809 stormet byens folk murene ved Porta da Gamboa, og mange av dem som gikk i første rekke, var sjøfolk fra O Berbés.
Det fortelles at en gammel sjømann ved navn Carolo falt død mens han prøvde å hugge ned porten med øks, og at det var offiseren Bernardo González del Valle, kjent som Cachamuíña etter hjemsognet sitt i Ourense, som klarte å bryte seg gjennom. Den dagen overga franskmennene seg.
Vigo var den første byen i Spania som befridde seg fra inntrengeren, selv om Galicia måtte fullføre jobben først i juni samme år, i slaget ved Ponte Sampaio, ved porten til rían.
Men 1809 etterlot også et enormt sår i kulturarven: samme år eksploderte et kruttlager i nærheten av Castro, og byens gamle gotiske kirke sprang i luften. Konkatedralen du ser i dag, nyklassisistisk og nesten like solid som en festning, ble reist senere, mellom 1816 og 1838.
Hvert år i slutten av mars kler Casco Vello seg i 1809 under Festa da Reconquista, med marked i tidsdrakt, gjenskaping av stormingen og gater fulle av folk en hel helg. Det er en av de historiske festene i Galicia der flest deltar.
Går du ned fra konkatedralen, kommer du til A Pedra, kvarterets folkelige sjel: det tradisjonelle markedet og rekken av steinbord der ostreiras, østerskvinnene, har solgt østers under åpen himmel i over hundre år, i et yrke som går i arv fra mor til datter.
Se på bakken mens du går ned: stein slitt og polert av millioner av skritt, med bakker og trapper. Her gikk havnens trafikk opp og ned i århundrer, med kvinner som bar fiskekurver på hodet. Den skråningen er navlestrengen mellom rían og byen.
Og helt nederst, tett ved vannet, O Berbés: bueganger av stein der garnene ble bøtet og teinene av vidjer flettet, rundt en havn dokumentert fra 1100-tallet. Inntil for ikke så lenge siden gikk vannet nesten helt opp til døren.
Fra denne håndfullen beskjedne hus vokste en av verdens store havner frem, og drahjelpen kom utenfra: de katalanske saltfiskprodusentene som fra 1700-tallet bygde fabrikker her for å salte sardin, fulgt av hermetikkfabrikkene som fylte Vigo med bokser, verft og rederier.
Østersgaten og det tradisjonelle markedet. Et dusin åpnet på stedet med ett knivgrep, sitron, og du spiser stående. På søndager loppemarked.
Bueganger av stein rundt den gamle havnen San Julián, dokumentert fra 1100-tallet. Her ble garnene bøtet og teinene flettet.
Litt over en time for runden utendørs, og rundt to hvis du går inn i konkatedralen og stopper for å spise østers i A Pedra. Det er et lite og svært bratt kvarter: det går i trinn fra sentrum ned til vannet, så det beste er å ta det ovenfra og ned, med start ved Porta do Sol.
Fordi byens folk 28. mars 1809 gjorde opprør og stormet murene ved Porta da Gamboa, og franskmennene overga seg samme dag. Mange av dem som gikk i første rekke, var sjøfolk fra Berbés. Galicia ble likevel ikke helt fritt før i juni, i slaget ved Ponte Sampaio.
Den sprang i luften i 1809, da et kruttlager i nærheten av Castro eksploderte under krigen mot franskmennene. Det var en gotisk kirke, og den gikk helt tapt. Konkatedralen du ser i dag, nyklassisistisk og med rene linjer, ble reist senere, mellom 1816 og 1838, tegnet av Melchor de Prado y Mariño.
Fordi den før den ble konkatedral, i århundrer var en kollegiatkirke: en viktig kirke som, uten å være bispesete, hadde sitt eget kapittel av kanniker som styrte den og sang tidebønnene hver dag. Rangen satte seg så dypt i det lokale språket at kallenavnet overlevde opphøyelsen i 1959, da bispedømmet fikk navnet Tui-Vigo.
Den årlige markeringen av frigjøringen i 1809, i slutten av mars. Casco Vello kler seg i tidsdrakt en hel helg, med marked fra 1800-tallet, gjenskaping av stormingen av murene og tusenvis av utkledde mennesker. Det er en av de historiske festene i Galicia der flest deltar, og den forandrer besøket i kvarteret fullstendig.
Nei. Kvarteret forfalt i flere tiår, men har i mange år vært midt i en rehabilitering og er i dag et av de mest levende områdene i byen, med små butikker, kunstneratelierer og gatekunst overalt. Forholdsreglene er de vanlige i enhver gammel bykjerne.
A Pedra, uten tvil: gaten der ostreiras har åpnet østers på steinbord under åpen himmel i over hundre år. Deretter buegangene i O Berbés, det synlige sporet etter fiskerhavnen dokumentert fra 1100-tallet som hele byen vokste ut av.
Last ned Viavoy og gå gjennom Vigo offline, når du vil.

Les videre



