Det er det best bevarte islamske palasset i det nordlige Spania og det eneste store vitnesbyrdet om taifa-kunsten som fortsatt står i Europa. Det ble bygd på 1000-tallet, da Zaragoza var et selvstendig kongerike, og verdien er dobbel: for det det er, og for det det fyller ut, fordi Al-Ándalus etterlot seg svært lite palassarkitektur så langt nord, og denne har overlevd nesten hel.
Et taifa-palass i nord
Da kalifatet i Córdoba gikk i oppløsning på begynnelsen av 1000-tallet, oppsto taifa-rikene, og Zaragozas var et av de mest velstående. Dette palasset ble reist den gang som lystslott utenfor bymurene, og dekorasjonsrepertoaret er det store bidraget fra den perioden.
Det du skal se på, er buene: kryssende, flikete, sammensatte, lagt over hverandre i flere plan til de danner gitterverk som ikke lenger har noen bærende funksjon, bare en visuell. Det er neste skritt etter det som var gjort i Córdoba, drevet til et nesten abstrakt ytterpunkt.
Salón Dorado og gårdsrommet med vannbassenget er hovedverkene, med stukkatur, kapiteler og buerekker som direkte foregriper det som to århundrer senere skulle bli gjort i Alhambra. Å se dette før Granada endrer måten du leser Alhambra på.
Fire bruksformer oppå hverandre, og et parlament
Etter den kristne erobringen i 1118 ble bygningen palass for kongene av Aragón, og på 1400-tallet bygde de katolske monarker en hel etasje oppå, med representasjonssaler og et bemalt kassettak i mudéjar-stil av helt eksepsjonell kvalitet, med våpenskjoldene deres og åket og pilene.
Så kom forfallet: den var sete for inkvisisjonen, deretter militærforlegning, og endte halvt i ruiner, med den andalusiske dekoren hugget bort eller murt igjen. Den lange og grundige restaureringen som reddet den, er fra andre halvdel av 1900-tallet.
Og i dag er den sete for Cortes de Aragón, regionparlamentet. Det vil si: et muslimsk palass fra 1000-tallet som huser et regionalt parlament fra 2000-tallet, med plenumssalene bygd innenfor anlegget. Det er nesten tusen år med skiftende bruk som få spanske bygninger kan vise til.
Ikke gå glipp av
Enestående i nord
Det store bevarte vitnesbyrdet om taifa-kunsten i Europa. Al-Ándalus etterlot seg svært lite palassarkitektur så langt nord.
De kryssende buene
Lagt over hverandre i flere plan til de danner gitterverk uten bærende funksjon. De foregriper direkte Alhambra.
De katolske monarkers kassettak
På 1400-tallet bygde de en hel etasje med representasjonssaler og et eksepsjonelt bemalt tak i mudéjar-stil.
I dag er det et parlament
Det huser Cortes de Aragón. Nesten tusen år med skiftende bruk som få spanske bygninger kan vise til.
Slik passer det inn i besøket ditt i Zaragoza
Det ligger utenfor gamlebyen, tjue minutters gange fra sentrum eller noen minutter med trikk, vestover. Det er det eneste besøket i byen som krever at du tar deg et stykke av gårde, og det er utvilsomt verdt det.
Fordi det er sete for parlamentet, er besøkstidene begrenset og endrer seg etter aktiviteten i Cortes: noen dager er tilgangen begrenset, andre dager er det stengt. Sjekk på forhånd, og bestill i høysesongen.
På veien tilbake mot sentrum ligger Puerta del Carmen, merket av nedslagene fra los Sitios i 1808, og basilikaen Santa Engracia. Regn med godt over en time til palasset.
Ofte stilte spørsmål
Hvor kommer det rare navnet Al-Yafariyya fra?
Jeg forteller deg det fordi nesten ingen vet det: navnet kommer fra selve kongen som lot det bygge. Hans fulle navn inneholdt Abu Yaafar Ahmad, og av dette «Yaafar» ble Al-Yafariyya født, «det som tilhører Yaafar». Så hver gang du uttaler navnet på monumentet, roper du uten å vite det på en muslimsk konge fra for tusen år siden ved navn. Det synes jeg er vakkert.
Og hvilken opera var det som tårnet inspirerte?
Det er Il Trovatore, «Trubaduren», som Verdi hadde premiere på i 1853 og som fortsatt fyller teatre over hele verden. Det pussige er at Verdi ikke fant på noe selv: han baserte seg på et spansk romantisk drama, El Trovador, av en forfatter ved navn Antonio García Gutiérrez. Og det er en annen detalj jeg elsker: dette tårnet er i virkeligheten den eldste delen av hele anlegget, eldre enn selve palasset, reist en gang på 800-tallet. Altså murstein som er mer enn elleve hundre år gammel, over hodet ditt.
Var dette palasset der kongene alltid bodde?
Nei, og det er nettopp poenget. Da det ble bygd, lå den befestede byen et stykke unna; dette var et lystpalass i utkanten, omgitt av hager og frukthager, et slags fornøyelsessted for å slippe unna bråket. Det var ikke sentrum for den daglige makten, det var stedet for nytelse, fest og poesi. Med tiden vokste byen og slukte det, men det ble født som et innfall i det fri.
