Halvmørke og lukt av voks, og innenfor et av høydepunktene i spansk skulptur: Cristo Yacente, den liggende Kristus som Gregorio Fernández skar ut i 1627, en av barokkens mest gripende figurer. Det var jesuittenes kirke i Valladolid til Karl III fordrev dem.
Tre navn på én kirke
Jesuittene hadde slått seg ned i byen i 1543 og begynte å bygge kirken i 1580. Først viet de den til San Antonio, og da Ignatius av Loyola ble saligkåret i 1609, fikk den navnet San Ignacio.
Da Karl III fordrev jesuittene fra Spania i 1767, ble kirken foreldreløs. I 1775 ble den sognekirke ved at to gamle sogn i kvarteret ble slått sammen, San Miguel og San Julián, og derav det doble navnet den har i dag.
Fordrivelsen skyldtes frykt og mistanke: i 1766 brøt Motín de Esquilache ut i Madrid, et folkeopprør mot regjeringen, og kongen ble så skremt at han lette etter syndebukker. Noen hvisket at jesuittene sto bak, for de var mange, svært innflytelsesrike og svært rike.
Det samme dekretet tømte på et øyeblikk hundrevis av kirker og skoler i hele det spanske imperiet, og mange endte som denne: gjort om til sognekirker med navn arvet fra tidligere kirker.
Cristo Yacente og mesterens knep
Gregorio Fernández' Cristo Yacente, fra 1627, er det du skal se her. Legg merke til sårene, lendekledet, den dødens ro som er så virkelig at den tar pusten fra deg. Hver påskeuke bæres den i prosesjon omgitt av stillhet.
Fernández oppnådde denne realismen med en genial håndverkers knep: øyne av glass, tenner av elfenben eller bein og negler av horn. Til sårene og det levrede blodet brukte han kork og biter av trebark, og harpiks til tårene og de store bloddråpene.
Det tekniske repertoaret er det som skiller den kastilianske helgenskulpturen fra all annen europeisk skulptur i samtiden: den søker ikke den ideelle skjønnheten, den søker en troverdig framstilling av lidelsen.
Kirken rommer dessuten gravmælet til grevene av Fuensaldaña, med alabasterfigurer av Gregorio Fernández selv. Det er et ensemble av høyeste klasse i en kirke mange går forbi.
Ikke gå glipp av
Den var jesuittenes kirke
Påbegynt i 1580, het den først San Antonio og senere San Ignacio.
Karl III fordrev dem i 1767
Etter Motín de Esquilache. Kirken ble sognekirke ved at to gamle sogn i kvarteret ble slått sammen.
Cristo Yacente fra 1627
Av Gregorio Fernández, en av de mest gripende figurene i spansk barokk.
Øyne av glass og negler av horn
Fernández brukte kork til sårene og harpiks til blodet. Han søkte troverdighet, ikke skjønnhet.
Slik passer det inn i besøket ditt i Valladolid
Den ligger i gamlebyen, nær Palacio de Fabio Nelli og noen minutter fra Plaza Mayor.
Besøket tar rundt tjue eller tretti minutter. Sjekk åpningstidene: det er en sognekirke i bruk, og de tilpasses gudstjenestene.
Sammen med Angustias, Santiago og Museo Nacional de Escultura utgjør den ruten gjennom den kastilianske skulpturen, som er den beste grunnen til å komme til denne byen.
Ofte stilte spørsmål
Hvordan oppnådde Gregorio Fernández en slik realisme?
Med triksene til en genial håndverker. For at Kristus-figurene hans skulle se ut som kjøtt og blod, ga han dem øyne av glass, tenner av elfenben eller bein og negler av horn. Og det mest forbløffende: til sårene og det størknede blodet brukte han kork og biter av trebark, og harpiks til tårene og de store bloddråpene. Derfor tar de pusten fra deg på nært hold: du ser ikke en treskulptur, du ser en kropp. Han var den store mesteren i denne så kastiljanske måten å skjære ut smerten på.
Hvorfor kastet Karl III ut jesuittene?
Av frykt og mistanke. I 1766 brøt Esquilache-opprøret ut i Madrid, et folkelig opprør mot regjeringen, og kongen ble så skremt at han begynte å lete etter syndebukker. Noen hvisket at jesuittene sto bak, som var mange, svært innflytelsesrike og svært rike, og det var nok for Karl III: i 1767 undertegnet han utvisningen deres fra Spania og alle koloniene, med ett pennestrøk. Denne kirken ble med ett foreldreløs, og derfor endte den opp som det den er i dag.
