Langs de trekantede avenyene som går ned mot elva, titter det fram bygninger mellom jakarandatrærne som ser ut til å være hentet fra et annet kontinent: en kreolsk hacienda, en fasade med inkamotiver, et lite kolonipalass. Det er paviljongene som de inviterte landene reiste til Den iberoamerikanske utstillingen i 1929. De ble bygd for å vare noen måneder og står her fortsatt nesten et århundre senere, gjort om til konsulater, fakulteter og museer. Å spasere mellom dem er å reise rundt halve Amerika på et kvarter.
Det flyktige som ble stående
Den iberoamerikanske utstillingen ville samle Spania med de tidligere koloniene, og hvert invitert land bygde sin egen paviljong som visittkort. På det meste var det mer enn hundre bygninger, nasjonale, regionale og tematiske paviljonger, spredt utover parken og avenyene rundt.
De fleste var tenkt som midlertidig arkitektur, nærmest kulisser. Men de falt i smak, og flere land valgte å overlate dem til byen eller beholde dem som diplomatisk sete i stedet for å rive dem. Sevilla gjorde permanent det som skulle være flyktig, og i dag preger den beslutningen landskapet i hele dette området.
Økonomisk var utstillingen en katastrofe. Den åpnet i mai 1929 med en overdådig luksus, og i oktober samme år kom krakket i New York. Byen satt i gjeld i flere tiår. Til gjengjeld fikk den beholde parken, Plaza de España, Plaza de América og disse paviljongene: trolig den dårligste finansielle transaksjonen og den beste byinvesteringen i byens historie.
Hvilke du bør se etter
Perus paviljong, tegnet av Manuel Piqueras Cotolí, blander kolonibarokk med inkamotiver og er blant de best bevarte. I dag huser den Casa de la Ciencia, vitenskapshuset til CSIC, med museum og planetarium: du kan gå inn, og det er et av de mest givende besøkene hvis du reiser med barn.
Argentinas paviljong, tegnet av Martín Noel, var den første som sto ferdig og har preg av en kreolsk hacienda, med gårdsrom og tårn. Paviljongene til Chile, Colombia, Guatemala, Mexico og Uruguay står også fortsatt, i dag brukt av universitetsfakulteter, konsulater og militære kontorer.
Om våren skjer alt dette under blomstrende jakarandatrær: avenyene blir dekket av fiolett i noen uker i april og mai, og bakken også. Det er et av de vakreste bildene av Sevilla, og det varer svært kort, så er du der da, nyt det.
Ikke gå glipp av
Perus paviljong
Kolonibarokk med inkamotiver. I dag Casa de la Ciencia ved CSIC, med planetarium og åpent for besøk.
Argentinas paviljong
Den første som sto ferdig, med preg av en kreolsk hacienda, gårdsrom og tårn.
Bygd for noen måneder
De var midlertidig arkitektur. Byen bestemte seg for å beholde dem, og i dag er de konsulater og fakulteter.
Jakarandatrærne i april
Noen uker med fiolett i avenyene og på bakken. Det varer kort og glemmes ikke.
Slik passer de inn i besøket ditt i Sevilla
Paviljongene ligger spredt langs avenyene som omgir Parque de María Luisa, særlig mellom Plaza de América og elva. Den naturlige ruten er å gå ned fra plassen mot sør og så svinge mot Guadalquivir.
Nesten ingen av dem kan besøkes innvendig, fordi de er i bruk, så dette er en spasertur for utvendig arkitektur. Det klare unntaket er Perus paviljong, med Casa de la Ciencia, og i mindre grad noen som av og til åpner på dager med åpent hus.
Ved slutten av runden, ved elva, står Monumento a Elcano, som avslutter parken og på et vis avslutter hele historien: fra dette punktet på Guadalquivir dro skipene som for første gang seilte jorda rundt.
Ofte stilte spørsmål
Og hvordan gikk det med Sevilla og den utstillingen?
Økonomisk sett middels, for ikke å si dårlig. Messen åpnet i mai 1929 med enorm luksus ... og i oktober samme år kom krakket på børsen i New York, og hele verden sank ned i krisen. Utstillingen hadde kostet en formue og etterlot byen i gjeld i årevis. Men se på den lyse siden: i bytte mot den gjelden fikk Sevilla denne parken, Plaza de España og disse paviljongene. Noen ganger blir de beste arvene født av en dårlig forretning.
