Det du ser, er et stykke av en kjempe som aldri ble til. På slutten av 1500-tallet ville Valladolid, som hadde vært hoffets vanlige sete, ha den største katedralen i kristenheten. Den ble tegnet av Juan de Herrera, arkitekten bak El Escorial. Og i dag er bare rundt førti prosent av den bygd.
Katedralen som ble stående halvferdig
Rundt 1582 tegnet Herrera et kolossalt kirkebygg med nøkterne linjer, den nakne stilen som kalles herreriansk og som preget den offisielle spanske arkitekturen i flere tiår. Filip II ga den katedralstatus i 1595.
Men i 1606 flyttet hoffet for godt til Madrid, pengene forsvant og byggearbeidet stanset. Det som står, er en brøkdel av prosjektet, og derfor gir katedralen i Valladolid alltid denne følelsen av en avbrutt bygning.
Filip II engasjerte seg i denne byen av en enkel grunn: han ble født her, i 1527, i Palacio de Pimentel. Selv om han senere flyttet hovedstaden til Madrid og tilbrakte halve livet i El Escorial, ville han gi fødebyen sin et minnesmerke på hans eget nivå.
Den mer overlessede fasaden du ser oppe, ble lagt til på 1700-tallet av Alberto Churriguera, fra et arkitektdynasti så innflytelsesrikt at det ga navn til en hel stil: churrigueresk, den mest overlessede formen for spansk barokk.
Tårnet som raste sammen
Det er enda en ulykke i denne historien: det opprinnelige tårnet som Herrera hadde tegnet, raste sammen med et brak i 1841. Det du ser i dag, er en senere gjenoppbygging, fra slutten av 1800-tallet og framover, og derfor skiller det seg ut fra resten.
Innenfor venter Herreras tre skip under det store hvelvet, hovedalteret av Juan de Juni — en av de store billedhuggerne i spansk renessanse — og koret med korstoler og orgel.
I den gamle gotiske kollegiatkirken, bygd inntil anlegget, ligger katedralmuseet, med gravkapeller og, svært avslørende, modellen av den drømte katedralen: den eneste måten å få et inntrykk av skalaen den skulle ha hatt.
Og du kan gå opp i tårnet og ut på utsiktspunktet, med hele byen under deg. Det er en av de beste utsiktene over Valladolid.
Ikke gå glipp av
Tegnet av Juan de Herrera
Arkitekten bak El Escorial, rundt 1582, som det største kirkebygget i kristenheten.
Den er førti prosent ferdig
I 1606 flyttet hoffet for godt til Madrid, pengene forsvant og byggearbeidet stanset.
Tårnet raste sammen i 1841
Herreras opprinnelige tårn. Dagens er en senere gjenoppbygging, og det skiller seg ut.
Filip II ble født i denne byen
I 1527, og derfor ville han gi den et minnesmerke på hans eget nivå. Senere flyttet han hovedstaden til Madrid.
Slik passer det inn i besøket ditt i Valladolid
Den ligger fem minutter fra Plaza Mayor, ved universitetet og Santa María la Antigua.
Besøket tar en god time med museet og tårnet. Billetten har en moderat pris; sjekk åpningstidene, som tilpasses gudstjenestene.
Den er verdt å se sammen med San Pablo-kirken, som gjør større inntrykk enn katedralen nettopp fordi den faktisk ble fullført, og det med stor prakt.
Ofte stilte spørsmål
Hva skjedde med tårnet?
En av de tragediene som setter merker i en by. Det opprinnelige tårnet, det Herrera hadde tegnet, styrtet sammen med et brak i 1841, et sammenbrudd som fikk hjertet til Valladolid til å krympe. Det du ser i dag, er en senere gjenoppbygging, fra slutten av 1800-tallet og fremover, og derfor skiller det seg litt ut fra resten. Det krones av en stor statue av Jesu hellige hjerte, satt opp på tjuetallet i forrige århundre, som vokter byen fra det høyeste punktet.
Hvem var disse Churriguera-ene bak fasaden?
Et dynasti av arkitekter og altertavlemakere så innflytelsesrikt at de ga etternavnet sitt til en hel stil: «churrigueresk», den formen for spansk barokk som er overlesset helt ut i minste krok, med vridde søyler og løvverk i stein. Alberto, han som arbeidet her, var blant de mest måteholdne i familien; det er også han som står bak den nydelige Plaza Mayor i Salamanca. Over Herreras strenge nakenhet kom en Churriguera og la til et lite festlig preg. To verdener i én fasade.
Hvorfor engasjerte Filip II seg så sterkt i denne byen?
Fordi det var vuggen hans, verken mer eller mindre. Filip II ble født her, i Valladolid, i 1527, i et palass i sentrum som fortsatt står. Selv om han senere flyttet hovedstaden til Madrid og tilbrakte halve livet i El Escorial, var dette byen der han ble født, og han ville sette et spor i den på høyde med seg selv: den største katedralen man kunne tenke seg. Skjebnen spilte ham et puss, og drømmen ble stående halvferdig, men gesten sier mye om en konges kjærlighet til stedet der han åpnet øynene.
