Syttifem meter høyt og formet som en krigerhjelm, eller som skallet til et havdyr som har bestemt seg for å bli værende på land. Palau de les Arts Reina Sofía er Valencias operahus, åpnet i 2005, og den høyeste bygningen i Ciudad de las Artes y las Ciencias. Den ble tegnet av Santiago Calatrava, som selv er fra Valencia, og over den svever en metallplate på over to hundre meter som bare holdes oppe i endene.
Calatrava, ingeniør og arkitekt
Santiago Calatrava ble født i Valencia i 1951 og er både arkitekt og sivilingeniør, en dobbel utdanning som forklarer bygningene hans: konstruksjoner drevet til det ytterste, former som ser ut til å skulle bevege seg når som helst, og et formspråk hentet fra anatomien — ribbein, ryggvirvler, vinger.
Ciudad de las Artes ble bygd over to tiår på den siste strekningen av Turias gamle elveleie, og den forandret Valencias internasjonale image. Palau de les Arts var blant de siste byggene og det mest ambisiøse: fire saler, hovedsalen for opera med rundt ett tusen fire hundre plasser.
Den store metallfjæren som kroner bygningen, den buede platen på over to hundre meter som bare hviler på to punkter, er anleggets signatur. Den har ingen scenisk funksjon: den beskytter konstruksjonen og gir den den gjenkjennelige silhuetten som dukker opp på alle bildene.
Trencadísen som falt av
Store deler av bygningens hud er dekket av trencadís, mosaikk av hvite keramikkbiter, som en hyllest til middelhavstradisjonen som Gaudí gjorde populær. Og der begynte problemet: fra 2013 begynte biter av mosaikken å løsne, og bygningen måtte støttes opp og sperres av.
Det ble en rettssak mellom Generalitat Valenciana og arkitekten om ansvaret for skadene, med dommer og anker som trakk ut i årevis, og den fullstendige reparasjonen kostet flere millioner euro. Det var en av de mest omdiskuterte episodene i nyere spansk byutvikling.
Det bør sies, fordi det er en del av bygningens historie og fordi det forklarer den valencianske debatten om anlegget: Ciudad de las Artes er på én gang operasjonen som satte Valencia på verdenskartet for arkitektur, og et symbol på overskridelsene i de årene. Begge deler er sanne samtidig.
Ikke gå glipp av
Fjæren på to hundre meter
En buet plate som bare hviler i endene. Den har ingen scenisk funksjon: den gir silhuetten.
Trencadísen som løsnet
Fra 2013, med rettssak mellom Generalitat og arkitekten og millioner av euro i reparasjoner.
Syttifem meter
Den høyeste bygningen i anlegget, og nordporten til hele Ciudad de las Artes.
Kom på sykkel
Tjuefem minutter fra sentrum langs Turias elveleie. Det er den riktige måten å ankomme på.
Slik passer det inn i besøket ditt i Valencia
Det er nordporten til Ciudad de las Artes y las Ciencias, anlegget som fyller den siste strekningen av Jardín del Turia sammen med Hemisfèric, Museu de les Ciències, Ágora, Umbracle og L'Oceanogràfic.
Innsiden kan besøkes med billett til en forestilling eller på enkelte omvisninger, så mange besøkende ser det bare utenfra. Det gjør ingenting: anlegget er tenkt for å oppleves utenfra, mellom vannspeil og gangbroer, og spillet av refleksjoner fra de hvite bygningene i vannet er halve opplevelsen.
Dra dit i solnedgangen eller om kvelden. Med belysningen tent og speilbildet i dammene får anlegget en annen skala, og midt på dagen om sommeren gjenspeiler den hvite betongen lyset på en måte som gjør besøket ganske ubehagelig. Kom på sykkel gjennom Jardín del Turia fra sentrum: det tar tjuefem minutter, og det finnes ingen bedre måte å ankomme på.
Ofte stilte spørsmål
Hvem er denne Calatrava som alle snakker om?
Santiago Calatrava, og han er herfra, født i Valencia i 1951. Han er både arkitekt og ingeniør, et dobbelt hode som gjør at han kan lage bygninger som ser ut som de skal til å lette. Han begynte å studere i byen og tok doktorgraden i Zürich, og i dag har han verk over halve verden: han står for eksempel bak den store hvite fugleformede stasjonen ved World Trade Center i New York. Men det var her, i hjembyen hans, at han slapp seg helt løs. Dette er hjemmet hans, og det merkes.
Var det ikke hvite biter som falt av denne bygningen?
God hukommelse. Rundt 2013 begynte det å løsne biter av mosaikken som dekker Palau, og det ble et skikkelig rabalder: Generalitat og Calatrava kranglet i retten om hvem som hadde skylden, designet eller vedlikeholdet. Bygningen måtte tildekkes og repareres med omhu. Det er prisen for å våge noe så nytt: noen ganger slår også genialiteten sprekker. Se på den nå, satt sammen igjen, så ser du at den holder stand fint.
