Ved brohodet på Puente Romano står en sterkt forvitret granittskulptur av et firbeint dyr, og den er med god margin det eldste du kan ta på i Salamanca. Det er en verraco, en førromersk skulptur laget av vettonerne, det keltiske folket som bodde her før Roma kom. Den har stått her i over to tusen år.
Hva en verraco er
Verracos er dyreskulpturer i granitt hogd av vettonerne fra 300-tallet f.Kr. og fram til vår tidsregning, spredt over den vestlige delen av høysletten, særlig i provinsene Ávila, Salamanca og Zamora. Det finnes hundrevis av dem, og de mest berømte er Toros de Guisando.
De forestiller okser eller griser, selv om forvitringen i mange tilfeller gjør det vanskelig å skille dem, og funksjonen deres er omdiskutert. De mest aksepterte hypotesene peker mot markeringer av beiteland, gravmonumenter eller kultgjenstander knyttet til vern av buskapen. Trolig hadde de flere funksjoner på en gang.
Det som er klart, er at de var viktige: å hogge granitt med verktøy fra jernalderen krevde en betydelig innsats, og disse skulpturene er ikke små. Ingen samfunn legger slikt arbeid i noe som er uviktig.
Lazarillos okse
Denne verraco har dessuten en rolle i spansk litteratur. I «El Lazarillo de Tormes», den anonyme romanen utgitt i 1554 som innleder pikaroromanen som sjanger, skjer den første livslærdommen hovedpersonen får, nettopp her.
Den blinde mannen Lázaro tjener, ber ham legge øret inntil steinoksen for å høre en stor lyd inni den, og når gutten gjør det, slår han hodet hans mot skulpturen. Slaget følges av en setning som oppsummerer hele romanen: at en blind manns gutt må vite et hakk mer enn djevelen.
Den scenen gjorde verraco til et litterært sted, og det er fortsatt folk som legger øret inntil steinen. Det er et av de sjeldne tilfellene der en arkeologisk gjenstand på to tusen år og en roman fra 1500-tallet deler nøyaktig samme sted.
Ikke gå glipp av
Eldre enn Roma
Vettonerne hogg den fra 300-tallet f.Kr. og fram til vår tidsregning. Det er det eldste du kan ta på i byen.
Ingen vet hva de var til
Markeringer av beiteland, gravmonumenter eller kultgjenstander. Trolig flere ting på en gang.
Her begynner Lazarillo
Den blinde mannen slår guttens hode mot denne steinen i den første lærdommen i den grunnleggende pikaroromanen.
Forvitringen er en del av verket
To tusen år med vær og vind har rundet av skulpturen så mye at dyret er vanskelig å kjenne igjen.
Slik passer det inn i besøket ditt i Salamanca
Den står ved brohodet på den romerske broen, i enden som vender mot byen, så du går forbi den når du kommer ned fra gamlebyen. Det er et stopp på fem minutter på veien ned mot elven.
Ruten som gir mening, går ned fra katedralene langs bymuren og Huerto de Calixto y Melibea, forbi Casa Lis, kommer hit og krysser broen til den andre bredden for utsikten over byen.
Den står i friluft, er gratis og kan ses når som helst. Det er verdt å stoppe og se på forvitringen: to tusen år med vær og vind har rundet av skulpturen så mye at det krever en viss vilje å kjenne igjen dyret, og den slitasjen er en del av det du kommer for å se.
Ofte stilte spørsmål
Hvem skrev Lazarillo?
Det er et av de store mysteriene i litteraturen vår: ingen vet det. Den ble utgitt i 1554 uten forfatternavn, og med god grunn, for boken gjorde narr av prestene, av adelen og av hele samfunnet. Den falt så dårlig i smak at inkvisisjonen forbød den, og den måtte utgis på nytt i kastrert form, med hele avsnitt sensurert bort. Og likevel ble den den første pikareske romanen, den som banet vei for alle de andre. Alt begynner her, med en gutt og denne steinoksen.
