Albarracín slott
Festningen til Banu Razín, med et andalusisk kvarter og et bad med hypokaust som utgravningene har avdekket. Førtifem minutter.

Hvordan en fjellandsby klarte å ikke adlyde verken Castilla eller Aragón i mer enn et århundre, og samtidig vriste et eget bispedømme ut av paven.
🎧 På ruten Røde Albarracín: landsbyen på klippenPå middelalderens iberiske halvøy, mellom to kongeriker som kjempet om alt, fantes det en fjellandsby som greide å ikke være avhengig av noen av dem. Historien rommer en berbisk slekt, en muslimsk høvding med tilnavnet Ulvekongen, en vasallerklæring til Jomfruen og en katedral som egentlig ikke burde finnes.
Alt begynner i borgen, over elvesløyfen. Her ble den muslimske festningen reist for mer enn tusen år siden, og på 1000-tallet, etter at kalifatet i Córdoba falt, ble dette området et av de mange taifa-rikene som al-Andalus gikk i oppløsning i.
Det ble styrt av en berbisk slekt, Banu Razín. Og derfra kommer stedsnavnet: «Al Banu Razín», Razín-slektens land, ble etter hvert forvansket i folkemunne til Albarracín. Navnet på landsbyen er bokstavelig talt slektsnavnet til herrene fra 1000-tallet.
Geografien forklarer hvorfor de holdt seg så lenge: landsbyen ligger kveilet inne i en sløyfe av Guadalaviar, nesten en øy av fjell, med én eneste landtunge å komme inn over. Den som rådet over klippen, rådet over Albarracín, og å ta den kostet mye mer enn den var verdt.
Utgravningene i borgen har avdekket et helt andalusisk kvarter: palassgården, boligrommene og et hammam med hypokaust, et bad med gulvvarme. Alt kan besøkes.
Festningen til Banu Razín, med et andalusisk kvarter og et bad med hypokaust som utgravningene har avdekket. Førtifem minutter.
Symbolet på selvstendigheten: Azagra erklærte seg som vasall av Jomfruen for ikke å underkaste seg noen konge. Og kirken hørte til bymuren.
Last ned appen og opplev Albarracin offline, når du vil. Gå turen Røde Albarracín: landsbyen på klippen med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →På 1100-tallet trer Pedro Ruiz de Azagra inn på scenen, en adelsmann fra Navarra. Og her kommer det uvanlige: Albarracín fikk han ikke av en kristen konge, men av en muslimsk. Det fortelles at det var Ibn Mardanish, den mektige «Ulvekongen» i Valencia og Murcia, som overlot ham herredømmet.
Ibn Mardanish var en fascinerende skikkelse: han styrte et stort område i Levante i strid med almohadene, allierte seg med Castilla og Aragón mot dem og holdt et hoff med sterk kristen innflytelse. At han overlot Albarracín til en adelsmann fra Navarra, passer perfekt med hans politikk av allianser.
Og det ga Azagra det juridiske argumentet han trengte: siden han ikke hadde herredømmet fra verken Castilla eller Aragón, skyldte han ingen av dem vasalltroskap. Derfor erklærte han seg som vasall bare av den hellige Maria, av Jomfruen selv.
I en tid da vasallforholdet krevde en bestemt herre, tok valget av Jomfruen grunnlaget fra kongene for å kreve noe. Derfor er kirken Santa María ikke en kirke som alle andre: den er grunnlagsdokumentet for herredømmets selvstendighet.
Og derfor går Maria som skytshelgen igjen overalt i landsbyen og i distriktet. Det er ikke bare fromhet: det er et politisk argument gjentatt gjennom århundrer.
Den politiske selvstendigheten trengte religiøs selvstendighet, for i middelalderen var den kirkelige jurisdiksjonen like virkelig som den verdslige. Å høre inn under et fremmed bispedømme betydde å være avhengig av en annen makt.
Derfor skaffet Azagra i 1172 en egen biskop til landet sitt. Det er grunnen til at en gjeterlandsby har en katedral: det var et av de minste bispedømmene i Spania, og det fantes av grunner som ikke hadde med folketallet å gjøre.
Bygningen du ser i dag, er yngre: den ble reist på 1500-tallet med mesteren Martín de Castañeda og franskmannen Pierres Vedel, den samme ingeniøren som førte vannet til Teruel. Ett eneste skip, romslig og lyst, mellom sengotikk og renessanse.
Slutten kom i 1284, da kong Pedro III av Aragón beleiret byen og innlemmet den i kronen. Slik ble en svært sjelden historie avsluttet: historien om et lite herredømme som i mer enn et århundre ikke adlød noen konge.
Bispedømmet holdt ut lenger: med tiden klarte det seg ikke alene og ble slått sammen med nabobyen Teruel, som det i dag deler biskop med. Men katedralen ble værende her, som et vitne om den gang denne landsbyen hadde sin egen bispelue.
Bispesetet ble oppnådd i 1172; den nåværende bygningen er fra 1500-tallet, med Pierres Vedel. Den rommer gotiske malerier som tiden hadde skjult.
Stein fra 900-tallet, fra kalifatets tid. Fra toppen ser du hele elvesløyfen og forstår hvorfor dette stedet var så vanskelig å ta.
En berbisk slekt som styrte et taifa-rike her på 1000-tallet, etter at kalifatet i Córdoba falt. Landsbyen har navnet sitt fra dem: «Al Banu Razín», Razín-slektens land, ble etter hvert forvansket til Albarracín. Festningen deres lå på åsen over elvesløyfen, der borgen står i dag.
Ibn Mardanish, en mektig muslimsk høvding som styrte Valencia og Murcia på 1100-tallet, i strid med almohadene og alliert med Castilla og Aragón mot dem. Det fortelles at det var han som overlot Albarracín til Pedro Ruiz de Azagra, en adelsmann fra Navarra, noe som passer med hans politikk av kristne allianser.
I middelalderen krevde vasallforholdet en bestemt herre som man skyldte lydighet. Siden han ikke hadde fått Albarracín av noen kristen konge, kunne Pedro Ruiz de Azagra erklære seg som vasall bare av den hellige Maria, og ingen monark av kjøtt og blod hadde juridisk grunnlag for å kreve underkastelse av ham. Det virket i mer enn et århundre.
Fordi den kirkelige jurisdiksjonen i middelalderen var like virkelig som den verdslige, og å høre inn under et fremmed bispedømme betydde å være avhengig av en annen makt. Da herredømmet fikk eget bispedømme i 1172, var selvstendigheten fullført. Det er grunnen til at en gjeterlandsby har en katedral.
I 1284, da kong Pedro III av Aragón beleiret byen og innlemmet den i Aragóns krone. Slik ble en uvanlig historie avsluttet: historien om et lite herredømme som i mer enn et århundre verken adlød Castilla eller Aragón, og som ikke engang hadde fått området sitt av en kristen konge.
Ganske mye. Torre del Andador er fra 900-tallet, fra kalifatets tid, og er den eldste steinen i landsbyen. Og i borgen har utgravningene avdekket et helt andalusisk kvarter, med palassgården, boligrommene og et hammam med hypokaust, altså et bad med gulvvarme.
Ikke som et selvstendig bispedømme. Det var et av de minste i Spania og klarte seg med tiden ikke alene: det ble slått sammen med nabobyen Teruel, som det i dag deler biskop med under navnet bispedømmet Teruel og Albarracín. Men katedralen ble værende her, som et vitne om den gang landsbyen hadde sin egen bispelue.
Last ned Viavoy og gå gjennom Albarracin offline, når du vil.
