Her begynte Santiago for den som kom til fots. Det var den viktigste av de sju portene i middelaldermuren og den første pilegrimene på Camino Francés, kristenhetens mest trafikkerte rute, kom inn gjennom. Selve buen finnes ikke lenger – den ble revet på 1800-tallet –, men stedet fungerer fortsatt som en terskel: ennå i dag kommer vandrere som har gått i flere uker, ned her.
Hvorfor en pilegrimsby trengte bymurer
Svaret er et årstall: 997. Det året la hærføreren Almanzor Santiago i ruiner under et felttog. Han sparte apostelens grav, men tok med seg katedralens klokker helt til Córdoba, båret på skuldrene av kristne fanger, for å henge dem opp i den store moskeen som trofé.
Den ydmykelsen fikk byen til å omgi seg med murer, og bymuren som ble reist etterpå, hadde sju porter, hver vendt mot en innfartsvei. Denne, Camino-porten, var den viktigste etter trafikkmengde og den der hele apparatet for å ta imot pilegrimene var samlet.
Murene ble revet på 1800-tallet, da byen vokste og steinbeltet gikk fra å beskytte til å være i veien. Av de sju portene står ingen igjen, og bare stedsnavnene – Porta do Camiño, Porta Faxeira, Porta da Pena – viser hvor de var.
Terskelen som fortsatt er i bruk
Se for deg yrende liv her for flere hundre år siden: vertshusholdere som sloss om de nyankomne, vekslere, selgere av muslingskall og lys, tiggere, skrivere. Hele byens økonomi var organisert rundt strømmen av pilegrimer, og dette var stedet der den strømmen kom inn.
Ett faktum viser hva dette stedet betyr: i 1987 ble den første merkesteinen som anerkjente Camino de Santiago som Europas første kulturvei, satt opp akkurat her, en erklæring fra Europarådet som var starten på den moderne gjenopplivingen av ruten.
Og det viktigste er at funksjonen ikke har endret seg. Det er fortsatt her de fleste av verdens pilegrimer kommer inn til fots, og til visse tider på dagen ser du folk med ryggsekk og stav komme ned her etter å ha gått i flere uker fra Roncesvalles, fra León eller fra andre siden av Pyreneene.
Ikke gå glipp av
Porten finnes ikke lenger
Buen ble revet på 1800-tallet sammen med murene. Bare stedsnavnet og funksjonen er igjen.
Almanzor, 997
Han la byen i ruiner og tok klokkene med til Córdoba, båret av fanger. Derfor fikk Santiago bymurer.
Merkesteinen fra 1987
Her ble den første steinen satt opp som erklærte Camino for Europas første kulturvei.
Fortsatt inngangen
Her kommer de fleste av verdens pilegrimer inn til fots. Funksjonen har ikke endret seg på tusen år.
Slik passer det inn i besøket ditt i Santiago
Den ligger i den østlige kanten av gamlebyen, ti minutters gange fra Obradoiro. Her munner Rúa de San Pedro ut, de siste meterne av Camino Francés før man går inn i den gamle byen.
I samme område ligger klosteret San Domingos de Bonaval med Museo do Pobo Galego, CGAC og Bonaval-parken, så området holder til en lang formiddag og er det minst besøkte i gamlebyen.
Det beste tidspunktet er tidlig på ettermiddagen, når de som dro tidlig fra den siste etappen, kommer frem. Å se pilegrimene komme inn der de har kommet inn i tusen år, er uten overdrivelse noe av det man husker best fra en reise til Santiago.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor hadde en pilegrimsby bymurer?
Av frykt, og med god grunn. I år 997 ødela den muslimske hærføreren Almanzor Santiago; han skånte apostelens grav, men tok katedralens klokker med seg til Córdoba på skuldrene til kristne fanger, for å henge dem opp i den store moskeen. Den ydmykelsen fikk byen til å omgi seg med murer. Og det kom en revansj: i 1236, etter å ha gjenerobret Córdoba, beordret Ferdinand III at muslimske fanger skulle bære de samme klokkene tilbake til Santiago. Poetisk rettferdighet.
Hvorfor er skjellet symbolet for Jakobsveien?
Fordi det var beviset på at du hadde kommet helt til verdens ende. Etter å ha omfavnet apostelen fortsatte pilegrimene til kysten av Galicia, til Finisterre, der jorden tok slutt for de gamle, og der plukket de et kamskjell på stranden. Det skjellet viste at du hadde fullført reisen, og samtidig fungerte det som skål til å drikke av eller tigge med på veien hjem. Med tiden ble det sydd fast på kappen og hatten, og det ble kjennetegnet du fortsatt bærer i dag hvis du går Jakobsveien.
Fantes det en guide til Jakobsveien?
Det kan du si, og en av de første i verden. Rundt 1140 ble Codex Calixtinus skrevet, en bok som i den siste delen var intet mindre enn en praktisk guide for pilegrimen: hvilke ruter du skulle følge, hvor det var godt vann, hvem du kunne stole på og hvem ikke, hvordan folk var i hvert landskap. Kort sagt oldefaren til reisehåndbøkene. Den oppbevares i katedralens arkiv, og den skapte en fryktelig forskrekkelse i 2011, da den ble stjålet; heldigvis dukket den opp igjen året etter.
