Bred, rett, med bygninger der de innglassede galleriene skinner når solen titter fram mellom skyene. Det er Oviedos handleåre og byens utstillingsvindu, der man kommer for å spasere, se og bli sett: folk i Oviedo har et verb for dette, «dar la vuelta», å ta runden.
En gate anlagt for å nå toget
Alt dette er relativt ungt. Gaten ble anlagt av ingeniøren Salustio González Regueral, etter et prosjekt godkjent i 1868, og med en svært klar idé: å forbinde den gamle bykjernen med den nye Estación del Norte, som brakte toget og fremskrittet.
Den ble bygd i to etapper; den første sto ferdig i 1874, for å knytte an til stasjonen. Det vil si at det er en gate som redskap: den finnes for å forbinde den historiske byen med infrastrukturen som skulle forvandle den.
Den bærer navnet til José Francisco Uría, en asturier som fra ledelsen av de offentlige arbeidene drev fram jernbanen i provinsen. Avenyen hedrer mannen som bidro til å bringe sporene, og munner ut rett ved stasjonen. Ingenting her er tilfeldig.
Mot slutten av femtitallet ble gaten utvidet og mistet mange av de første bygningene, så det du ser, er en mosaikk av epoker. Løfter du blikket, merker du det: hver strekning forteller om et annet øyeblikk i byens historie.
De innglassede galleriene
Det som mest av alt preger disse fasadene, er de innglassede galleriene, kassene av tre og glass som stikker ut over gaten. De er det asturiske svaret på regnet og det sparsomme lyset.
De fungerer som et lite drivhus festet til fasaden: de fanger varmen fra solen når den titter fram, beskytter mot vinden og lar deg se ut på gaten uten å bli våt. I en by med Oviedos nedbørsmengder er det ingen luksus, det er sunn fornuft.
På den nordlige delen av halvøya gikk de fra å være borgerlig luksus til å bli et arkitektonisk kjennetegn, og de går igjen i A Coruña, Gijón, Santander og Bilbao. Skipssnekkerne — de som laget vinduene på båtene — hadde mye å si for hvordan de ble perfeksjonert.
Og et steinkast herfra står statuen av Woody Allen, satt opp etter at filmskaperen tok imot en pris i byen og sa at han syntes Oviedo var deilig, eksotisk og som om den ikke hørte til denne verden.
Ikke gå glipp av
Anlagt for å nå toget
Prosjekt godkjent i 1868 for å forbinde gamlebyen med den nye Estación del Norte.
Navnet hedrer jernbanens mann
José Francisco Uría, som fra de offentlige arbeidene drev fram toget i provinsen.
Innglassede gallerier
Det asturiske svaret på regnet: et drivhus festet til fasaden, for å se ut uten å bli våt.
En mosaikk av epoker
Den ble utvidet på femtitallet og mistet mange opprinnelige bygninger. Hver strekning er forskjellig.
Slik passer den inn i besøket ditt i Oviedo
Den går gjennom byutvidelsen fra området rundt Campo de San Francisco til Estación del Norte. Det er aksen i 1800- og 1900-tallets Oviedo.
Å gå den tar femten minutter uten stopp. Med butikkene og stoppene ved skulpturene, en god time.
Den er hengselen mellom gamlebyen og den moderne byen: i den ene enden ligger Teatro Campoamor og parken, i den andre stasjonen og bydelene i nord.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor har så mange bygninger innglassede gallerier?
Det er det asturiske svaret på regnet og det svake lyset: galleriet fungerer som et lite drivhus klistret til fasaden, fanger varmen fra solen når den titter frem og lar deg se ut på gaten uten å bli våt. I nord gikk de fra å være borgerlig luksus til å bli et kjennetegn, og derfor ser du dem igjen og igjen over hele byen.
Visste du at Woody Allen har en statue et steinkast herfra?
I gaten Milicias Nacionales, like ved Uría, står en Woody Allen i bronse med de tykke brillene sine. Den ble satt opp etter at filmskaperen tok imot en pris her og sa at Oviedo virket som en deilig, eksotisk by, som om den ikke hørte til denne verden. Setningen falt så godt i smak at byen tok den til seg.
