Ni meter høy, åtte ben av bronse og stål boret ned i bakken og en sekk som henger mellom dem. Det er Maman, av Louise Bourgeois, og den står på terrassen ut mot elven, ved siden av titanet. Å stille seg under den gir en grøsning som skulpturen bevisst er ute etter: vern og trussel på samme tid. Maman betyr mamma på fransk, og ja, kunstneren laget denne kjempeedderkoppen som en hyllest til moren sin.
Hvorfor en edderkopp er et portrett av en mor
Forklaringen ga Bourgeois selv, og den er mer bokstavelig enn den ser ut. Moren restaurerte billedvever i familieverkstedet utenfor Paris: hun vevde, lappet og reparerte ødelagte tekstiler med uendelig tålmodighet. En edderkopp gjør akkurat det, vever og reparerer nettet sitt uten stans, og for kunstneren var sammenligningen en hyllest, ikke en urovekkende metafor.
Størrelsen er en del av argumentet. Bourgeois ville at tilskueren skulle måtte gå under den, mellom bena, og føle både beskyttelse og fare, slik hun beskrev morsskikkelsen. Skalaen er ikke ment å imponere: den skal sette deg i det lille barnets sted.
Løft blikket mot buken, den nettingsekken som henger mellom bena. Den er full av egg: tjue kuler av hvit og grå marmor, skjøre og polerte, beskyttet under flere tonn rustent metall. Der er hele ideen bak verket oppsummert.
En sen skulptur av en sen kunstner
Louise Bourgeois laget den første versjonen av Maman i 1999, nesten nitti år gammel. Hun hadde arbeidet i skyggen nesten hele livet, og den internasjonale anerkjennelsen kom først etter at hun hadde fylt sytti, noe som er sjeldent selv i en verden der karrierene er lange. Hun fortsatte å lage skulpturer til hun døde i 2010, nittiåtte år gammel.
Denne edderkoppen har søstre i London, Ottawa, Tokyo, Seoul og flere andre byer, støpt etter samme modell. Den i Bilbao er verken den eneste eller den første, men den har den beste scenen: elven bak, titanet ved siden av og speilbildet i vannet når det ligger stille.
Se på bronseoverflaten, med sporene etter modelleringen synlige og en struktur nesten som rynket hud. Bourgeois polerte aldri støpene sine, slik at håndens bevegelse skulle synes, og det er nettopp det som gjør at et verk i denne skalaen ikke ser ut som et industriprodukt.
Ikke gå glipp av
Marmoreggene
Tjue hvite og grå kuler i sekken som henger mellom bena. Skjørhet beskyttet under tonnevis av metall.
En hyllest, ikke en trussel
Bourgeois' mor restaurerte billedvever. Å veve og reparere med uendelig tålmodighet var poenget med sammenligningen.
Hun laget den nesten nitti år gammel
Bourgeois fikk anerkjennelse etter at hun hadde fylt sytti, og fortsatte å lage skulpturer til hun døde, nittiåtte år gammel.
Den upolerte bronsen
Sporene etter modelleringen er bevisst latt synlige, slik at den ikke skal se ut som et industriprodukt.
Slik passer den inn i besøket ditt i Bilbao
Den står på den nedre terrassen ved Guggenheim, på siden som vender mot elven, og har fri adgang: du trenger ingen billett for å se den. Den ligger to minutter fra Puppy, som står på motsatt side av bygningen, og begge to ser du på et kvarter.
Herfra starter promenaden langs elven østover, med Zubizuri i sikte, og vestover gjennom Abandoibarra til Palacio Euskalduna. Alt er flatt og uten kryss.
For bildet lønner det seg å gå rundt hele skulpturen: forfra ser den symmetrisk ut, men det er den slett ikke, og fra elvesiden avtegner den seg mot vannet med La Salve-broen bak. I skumringen, med lav belysning, kaster bena skygger som nesten er en egen skulptur.
Ofte stilte spørsmål
Og hvem var Louise Bourgeois?
En ekstraordinær og svært sta kvinne. Hold deg fast: hun ble virkelig berømt først i høy alder, godt over sytti, etter et helt liv der hun hadde arbeidet nesten i skyggen. Og hun stoppet ikke: hun fortsatte å skulpturere helt til hun døde, nittiåtte år gammel, i 2010. Denne edderkoppen skapte hun da hun nærmet seg nitti. Den første i serien lagde hun til åpningen av et stort museum i London, og den falt så i smak at hun lagde flere. Det er aldri for sent, ser hun ut til å si til oss her nede.
