På disse kaiene ventet tusenvis av republikanere i flere dager i slutten av mars 1939 på et skip som kunne føre dem i eksil. Bare ett kom: Stanbrook, et gammelt engelsk kullskip der kapteinen bestemte seg for å trosse ordrene og ta om bord alle som fikk plass. Det er byens hardeste og vakreste historie.
Den siste byen som falt
Alicante var den siste store byen i republikken som falt. Mens resten av Spania allerede var okkupert, gjorde byen fortsatt motstand, og mot denne havnen strømmet alle som flyktet: de kom fra halve Spania med bare klærne på kroppen, med barn på armen, i håp om å komme om bord før troppene nådde fram.
Men skipene kom ikke. Maktene som kunne ha organisert en evakuering, gjorde det ikke, og tusenvis av mennesker stimlet sammen på disse kaiene i flere dager, uten mat, uten søvn, med blikket mot horisonten i håp om et seil.
Den 28. mars dukket Stanbrook opp, et britisk kullskip. Kapteinen, waliseren Archibald Dickson, bestemte seg for å ta om bord så mange han kunne, på tross av ordre om det motsatte. Han la ut samme natt med 2638 mennesker stuet sammen helt ned i kullrommet, og skipet lå så dypt at det så ut til å holde på å synke.
De som ble igjen, og kapteinen
Det var det siste skipet som kom seg ut. De som ble igjen på land, titusener, ble tatt til fange og ført til improviserte leirer. Den mest beryktede lå utenfor byen, under noen mandeltrær, der de led av sult og tørst under åpen himmel i ukevis.
Den leiren lever videre i litteraturen takket være Max Aub, som viet den en roman med nettopp tittelen Campo de los almendros, Mandeltrærnes leir. På sidene finner du sulten, frykten og verdigheten til menneskene som satt fast ved porten til et hav de aldri kom over.
Stanbrook kom fram til Oran, i det som da var fransk Algerie, men odysseen sluttet ikke der: myndighetene lot ikke passasjerene gå i land og holdt dem stuet sammen om bord i nesten en måned, i havnen, sultne og i stekende varme, med utsikt til et land de ikke fikk sette foten på.
Og det er en detalj som avslutter historien. Dickson døde noen måneder senere, da skipet hans ble senket av en ubåt med hele mannskapet. Da nyheten nådde eksilleirene, holdt flyktningene han hadde reddet, ett minutts stillhet for ham.
Ikke gå glipp av
2638 mennesker i et kullskip
Stanbrook la ut 28. mars 1939 så tungt lastet at det så ut til å synke. Det var det siste.
Kapteinen trosset ordrene
Archibald Dickson, waliser, bestemte seg for å ta om bord alle som fikk plass, på tross av ordre om det motsatte.
Campo de los almendros
De som ble igjen på land, ble stuet sammen under noen mandeltrær. Max Aub viet leiren en roman.
Ett minutts stillhet
Dickson døde noen måneder senere, torpedert. Flyktningene han hadde reddet, holdt det for ham.
Slik passer de inn i besøket ditt i Alicante
Kaien ligger i havnen, i forlengelsen av Explanada, og er i dag et havneområde i full drift. Det står et minnesmerke som minner om hendelsen, selv om det tok flere tiår før det kom på plass.
Det er et stopp på fem minutter, uten noe monumentalt å se: det som er der, er en strekning med rolig vann. Interessen ligger nettopp i kontrasten mellom det hverdagslige du ser, og omfanget av det som skjedde.
Det utfylles av to andre steder i byen knyttet til den samme historien: Plaza del 25 de Mayo og Mercado Central, åstedene for bombingen i 1938, og tyrefekterarenaen, som også fungerte som fangeleir.
Ofte stilte spørsmål
Hvor førte Stanbrook alle disse menneskene?
Til Oran, på kysten av Algerie, som da var fransk. Men odysseen tok ikke slutt da de la ut. Da de kom frem, fikk de ikke lov av myndighetene å gå i land: de holdt de rundt to tusen menneskene stuet sammen om bord i nesten en måned, i havnen i Oran, sultne og i hete, med utsikt til et land de ikke fikk sette foten på. Siden ble mange sendt til arbeidsleirer i ørkenen. Flukten mot friheten ble for dem en annen form for fangenskap.
Var det noen som fortalte hva som skjedde i den leiren?
Ja, og derfor er det ikke glemt. Fangeleiren under mandeltrærne lever for alltid i litteraturen takket være forfatteren Max Aub, som viet den en roman med nettopp den tittelen, «Campo de los almendros». På sidene fanget han sulten, frykten og verdigheten til menneskene som satt fast ved porten til eksilet. Det er en av de bøkene som får deg til å forstå innenfra det man ikke lenger ser her. Hvis du en dag vil kikke inn i de dagene, les den.
Hvorfor stimlet de sammen her og flyktet ikke et annet sted?
Fordi Alicante var den siste store byen som falt. Mens resten av Spania allerede var okkupert, holdt republikken fortsatt stand her, og hit løp alle som flyktet. Det var Francos italienske tropper som rykket inn og tok byen, bare et par dager før krigen offisielt ble erklært slutt. Derfor var denne kaien nesten det siste frie hjørnet i hele konflikten.
