Mirador de la Catedral
Terrassen ut mot havet, med Portal del Mirador hogd på 1300-tallet: Den siste nattverd i tympanonet og to figurer av Guillem Sagrera på hver side av døren. Du kommer dit innenfra, og den er vanligvis inkludert i billetten.

Hva du skal se på inne, hva Gaudí egentlig gjorde, hva kapellet av sprukken leire er, og når det lønner seg å gå inn. Alt brosjyren ikke forteller.
🎧 På ruten La Seu, Almudaina og strandpromenadenMange går inn i La Seu, ser opp, tar bildet og går ut igjen etter tjue minutter. Det er synd, for denne bygningen samler tre lag oppå hverandre som fortjener å skilles fra hverandre: middelaldergotikken som reiste den, Gaudís inngrep som omorganiserte interiøret tidlig på 1900-tallet, og et moderne kapell kledd i leire som fortsatt deler meningene.
Byggingen begynner med et løfte. Tradisjonen forteller at Jaume I, fanget i en storm på vei til erobringen i 1229, sverget å reise et tempel for Jomfruen hvis han kom levende fra det. Han overlevde, inntok byen og begynte å bygge rett oppå hovedmoskeen i Madina Mayurqa.
Det tok over tre århundrer å fullføre den, fra gotikk til renessanse, med byggmestere som Jaume Fabre og Guillem Sagrera – den samme som senere skulle reise Lonja. Det ferdige kirkeskipet er et av de høyeste og bredeste i Europa, båret av fjorten svært slanke åttekantede pilarer.
Det store rosevinduet, som i Palma kalles gotikkens øye, måler over tretten meter og har rundt tolv hundre glassbiter: det er et av de største i verden. To ganger i året, den 2. februar og den 11. november, ved soloppgang, kastes lyset fra det rett under rosevinduet på motsatt side, og de to sirklene danner et perfekt åttetall.
Steinen er marès, en gyllen sandstein fra sør på øya, så porøs at saltet fra havet tærer på den langsomt. Derfor bytter steinhoggerne fortsatt ut blokker én etter én i dag: det er en bygning som aldri slutter å være under arbeid.
Terrassen ut mot havet, med Portal del Mirador hogd på 1300-tallet: Den siste nattverd i tympanonet og to figurer av Guillem Sagrera på hver side av døren. Du kommer dit innenfra, og den er vanligvis inkludert i billetten.
Last ned appen og opplev Palma offline, når du vil. Gå turen La Seu, Almudaina og strandpromenaden med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Tidlig på 1900-tallet hentet biskop Campins Antoni Gaudí for å gi interiøret klarheten tilbake; det var stykket opp av senere tilføyelser. Arbeidet varte fra 1904 til 1914 og er et av arkitektens minst kjente verk.
Han gjorde tre store ting. Han fjernet koret som sto midt i kirkeskipet og flyttet det til presbyteriet, slik at hele perspektivet fra døren til alteret ble fritt. Han åpnet vinduer som var murt igjen, og fikk tilbake det opprinnelige lysinnfallet. Og han hengte opp over alteret en enorm smijernsbaldakin full av lamper, den svevende kronen som fortsatt dirrer der oppe.
Baldakinen ble satt opp som midlertidig og er det fortsatt hundre år senere, fordi Gaudí forlot arbeidet halvferdig etter uoverensstemmelser med domkapitlet. En god del av det han planla, ble aldri utført.
Likevel er opplevelsen av rommet som enhver besøkende har i dag, i stor grad den han bestemte. Å flytte koret ut av midten av kirkeskipet var en svært omstridt beslutning på den tiden – i nesten ingen spansk katedral ble det gjort – og det er grunnen til at du her ser hele interiøret i ett blikk.
Fjorten åttekantede pilarer som åpner seg øverst som palmer og lar kirkeskipet stå åpent. Det finnes ingen tunge murer som trykker ned: det finnes lys som svever. Den følelsen er middelaldersk i opprinnelsen og preget av Gaudí i sin nåværende form.
Mellom 2001 og 2007 kledde den mallorcinske kunstneren Miquel Barceló veggene i et sidekapell, Sakramentskapellet, med en hud av sprukken keramikk som fremstiller underet med brødene og fiskene: frukter som sprekker, bølger og havdyr som kommer ut av den brente leiren.
Tallene er betydelige: rundt tre hundre tonn keramikk som dekker omtrent tre hundre kvadratmeter vegg, seks års arbeid, og i tillegg kapellets glassmalerier, tegnet av Barceló selv, som farger leiren forskjellig etter hvert som dagen går.
Det er moderne, det er instinktivt, og det faller ikke i smak hos alle, noe som ofte skjer når man griper inn i en bygning av dette kaliberet. Det er verdt å se det uten fordommer og bestemme seg selv: det er uten sammenligning det mest ambisiøse samtidskunstverket som er installert i en spansk katedral.
Om besøket: billett rundt 10 € med klostergang og Mirador, godt og vel halvannen time, og tidlig om morgenen. Det kan kombineres med Palacio de la Almudaina, som ligger like ved og har egen billett, og med Parc de la Mar, nedenfor, som er gratis og der bildet er.
Den kunstige saltvannssjøen som ble gravd ut i 1984 for å gi La Seu tilbake speilbildet som en motorvei hadde tatt fra den. Still deg ved sørkanten og se mot nord, tidlig om morgenen eller i solnedgangen, med stille vann.
Rundt 10 €, og det inkluderer kirken, klostergangen og Mirador, terrassen ut mot havet. Palacio de la Almudaina, som ligger like ved, har egen billett. Det lønner seg å sjekke åpningstidene på det offisielle nettstedet, for de endrer seg etter sesong og etter gudstjenester.
Tre store ting, mellom 1904 og 1914: han flyttet koret ut av midten av kirkeskipet og til presbyteriet, slik at hele perspektivet ble fritt; han åpnet vinduer som var murt igjen, for å få tilbake det opprinnelige lyset; og han hengte opp over alteret en smijernsbaldakin med lamper, satt opp som midlertidig og som fortsatt henger der hundre år senere.
Sakramentskapellet, der den mallorcinske kunstneren mellom 2001 og 2007 kledde veggene med en hud av sprukken keramikk som fremstiller underet med brødene og fiskene. Det er rundt tre hundre tonn leire på omtrent tre hundre kvadratmeter, pluss glassmaleriene, som han tegnet selv.
Et fenomen som inntreffer to ganger i året, den 2. februar og den 11. november, ved soloppgang: lyset som kommer inn gjennom det store rosevinduet, kastes rett under rosevinduet på den motsatte fasaden, og de to sirklene danner et perfekt åttetall på veggen. Katedralen har egne åpningstider de dagene.
Tidlig om morgenen. Det er mindre kø, og fremfor alt kommer solen inn fra havsiden, og det er da kirkeskipet ser ut slik det ble tenkt: som en lysboks båret av fjorten tynne pilarer. Midt på ettermiddagen kommer lyset fra den andre siden, og effekten blir ganske annerledes.
På grunn av materialet. Steinen er marès, en gyllen sandstein fra sør på Mallorca, myk å skjære og svært porøs, og saltet fra havet tærer langsomt på den. Steinhoggerne har byttet ut blokker én etter én i århundrer, og de gjør det fortsatt: det er en bygning som aldri blir helt ferdig.
Last ned Viavoy og gå gjennom Palma offline, når du vil.

Les videre



