La Fontanilla-stranden
Over en kilometer med sand og strandbarer på rad, ti minutters gange fra gamlebyen. Det er her de fleste i Marbella spiser espeto uten å tenke seg om to ganger.

Sardiner tredd på et sivrør og grillet inne i en båt fylt med sand, ajoblanco med druer, fiskernes gazpachuelo. Kjøkkenet på denne kysten er mye eldre enn turismen.
🎧 På ruten Avenida del Mar, Alameda og promenadenMarbella har ord på seg for å være dyr, og i enkelte gater er den det. Men under dukene i Puerto Banús finnes et fiskerkjøkken fra Málaga-provinsen, med egne regler og en svært tydelig sesong, som smaker like godt i en strandbar i sanden som i en spisesal med utsikt. Denne guiden handler om det: hva du skal bestille, når og hvor.
Det er flaggskipretten på denne kysten, og teknikken har ikke endret seg på halvannet århundre. Seks sardiner tres på et sivrør – selve espetoen – og grilles på høykant over vedbål, inne i en gammel båt fylt med sand slik at glørne ikke brenner skroget.
Den oppsto i fiskerbydelene i Málaga på 1800-tallet, og den lokale legenden sier at den ble populær da Alfonso XII smakte den i El Palo. Enten det er sant eller ikke, er det som kan bekreftes, at teknikken stammer fra fiskere og stranden: man brukte det man hadde for hånden.
Sesongregelen er den som overrasker de besøkende mest. Sardinen spises fra mai til august, månedene uten r i navnet, fordi det er da den har samlet mest fett og resultatet blir uendelig mye bedre. Utenom disse månedene serveres den like fullt, men enhver marbellí, som de lokale kalles, vil si at det ikke er det samme.
Og den spises med fingrene, uten bestikk: man holder den i hodet og halen, biter av fileten og lar beina ligge. Prøver du med gaffel, avslører det deg på sekundet.
Over en kilometer med sand og strandbarer på rad, ti minutters gange fra gamlebyen. Det er her de fleste i Marbella spiser espeto uten å tenke seg om to ganger.
Last ned appen og opplev Marbella offline, når du vil. Gå turen Avenida del Mar, Alameda og promenaden med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Pescaíto frito, frityrstekt småfisk, er den andre bærebjelken: ansjos, mulle, chanquetes når det finnes, blekksprut og småblekksprut, vendt i kikertmel og stekt i svært varm og svært ren olje. Poenget er at den blir sprø utenpå og saftig inni, og det får bare den til som steker hele dagen.
Boquerones en vinagre, eddikmarinert ansjos, er den lokale aperitiffen fremfor noen, og den bør ikke forveksles med den stekte: samme fisk, to helt forskjellige retter. I Málaga er den hvite i eddik og den stekte nærmest to kulturer.
Ajoblanco er den kalde suppen nesten ingen bestiller, og som oppsummerer hele provinsen: mandler, brød, hvitløk, olje og eddik, servert med muskatdruer på toppen. Den er eldre enn gazpachoen – den inneholder ikke tomat, for tomaten kom fra Amerika – og om sommeren er den trolig det beste man kan få her.
Gazpachuelo er derimot en vinterrett og en fiskerrett: en kraft med majones emulgert i, potet og fisk. Den oppsto som restemat, laget av det lille man hadde, og i dag står den på menyen i seriøse restauranter.
Til drikke har du vinene fra Málaga: muskat og Pedro Ximénez, søte og med lang historie, servert i små glass. Og sangria hører ikke hjemme her: vil du gjøre som de lokale, bestiller du en søt vin eller en iskald øl.
I gamlebyen, rundt Plaza de los Naranjos, blir forholdet mellom pris og kvalitet dårligere akkurat på plassen og bedre så snart du går to gater innover. Det er regelen på nesten alle monumentale plasser i Spania, og her slår den til med presisjon.
På stranden er strandbarene på La Fontanilla og langs strandpromenaden stedet for espeto og pescaíto, med rimelige priser hvis du unngår den mest turistpregede første rekken. Å spise med føttene nesten i sanden er en del av retten.
I Puerto Banús ligger prisene i en annen liga, og du betaler i stor grad for stedet. Det er verdt å ta en drink for opplevelsen av å se Muelle de Honor fra en terrasse, men betyr budsjettet noe, spiser du før eller etter et annet sted.
Det generelle trikset i Marbella er å komme seg bort fra vannet. Hundre meter inn i landet, i gatene i sentrum der de som arbeider her spiser, er menyen den samme og regningen merkbart lavere.
Uteserveringer under pomerantstrær på renessanseplassen fra 1485. Nydelig for en drink sent på ettermiddagen; for å spise godt til en god pris er det bedre to gater lenger inn.
Uteserveringer med utsikt mot yachtene, og priser deretter. Du betaler for stedet, ikke for kjøkkenet, og som engangsopplevelse er det greit; til hverdagsmat, nei.
Seks sardiner tredd på et bambusrør og grillet på høykant over vedbål, inne i en gammel båt fylt med sand slik at glørne ikke brenner skroget. Den oppsto i fiskerbydelene i Málaga på 1800-tallet og lages fortsatt på nøyaktig samme måte i strandbarene langs hele Costa del Sol.
Fra mai til august, i månedene uten r i navnet. Det er den lokale regelen, og den har et reelt grunnlag: i disse månedene har sardinen samlet mest fett, og resultatet blir mye bedre. Utenom sesongen serveres den fortsatt, men enhver marbellí vil si at det ikke er det samme.
Nei. Man holder sardinen i hodet og halen, biter av fileten og lar beina ligge. Å prøve med kniv og gaffel er det som raskest avslører en tilreisende i en strandbar på denne kysten.
En kald suppe fra Málaga laget av mandler, brød, hvitløk, olivenolje og eddik, servert med muskatdruer på toppen. Den er eldre enn gazpachoen, for den inneholder ikke tomat: tomaten kom fra Amerika mye senere. Om sommeren er den trolig det beste man kan få i provinsen.
Det kommer veldig an på hvor. Puerto Banús og første rekke ved stranden ligger i en annen prisliga, men hundre meter inn i landet, i gatene i sentrum der de som arbeider her spiser, er menyen praktisk talt den samme og regningen ganske mye lavere. Det generelle trikset er å komme seg bort fra vannet.
De søte vinene fra Málaga – muskat og Pedro Ximénez –, som serveres i små glass og har århundrer med handelshistorie bak seg. Og iskald øl til pescaíto. Sangria er ingen lokal drikk: den er et produkt laget for turismen.
Last ned Viavoy og gå gjennom Marbella offline, når du vil.

Les videre



