Nesten åtte hundre meter og rundt seksti buer: den var en av de lengste broene Roma bygde i hele riket, og den står fortsatt. Dette var broen, den offisielle inngangen til Emerita Augusta, der Vía de la Plata kom inn og der absolutt alle som ville inn i byen, måtte passere.
Inngangsporten til en hovedstad
Den ble reist på Augustus' tid, mot slutten av det første århundre f.Kr., samtidig som byen ble grunnlagt, og den var ingen hvilken som helst bro: Emerita Augusta var hovedstad i provinsen Lusitania, en av de tre som Hispania ble delt inn i, så hovedinngangen måtte stå i stil.
Her gikk Vía de la Plata, den store romerveien som forbandt sør på halvøya med nordvest, og med den varene, legionene og de reisende. En bro av denne lengden er ikke et isolert ingeniørverk: det er infrastrukturen som gjør at en romervei fungerer.
Byggmesterne utnyttet en øy midt i elveløpet til å dele den i to strekninger og la pilarene hvile, og løste dermed det største problemet med en bred elv: å fundamentere midt i vannet. Øya sparte dem for den vanskeligste biten av arbeidet.
Strømbryterne og flommene
Se på de trekantede fremspringene som deler hver pilar på oppstrømssiden: det er strømbryterne, og oppgaven deres er å kløyve strømmen og fordele trykket fra flommene i stedet for å ta imot det rett forfra. De er mye av hemmeligheten bak at broen fortsatt står.
Likevel har Guadiana vunnet noen slag. På 1600-tallet tok en stor flom med seg flere buer som måtte bygges opp igjen, og derfor ser du, hvis du ser nøye etter, at ikke alle steinene er like: det er partier med et annet murverk som avslører gjenoppbyggingen.
Den detaljen er mer interessant enn den ser ut, fordi den lærer deg å lese enhver gammel bro. Et monument på to tusen år er ikke et ensartet stykke, men et palimpsest av reparasjoner etter hverandre, og skjøtene mellom epokene forteller historien om katastrofene det har overlevd.
I 1991 ble en ny bro åpnet ved siden av, og den overtok biltrafikken. Siden da har den romerske vært forbeholdt fotgjengere, etter tjue århundrer med kjerrer, ridedyr, vogner, lastebiler og biler.
Ikke gå glipp av
Nesten åtte hundre meter
Rundt seksti buer. Blant de lengste broene Roma bygde i hele riket.
Den hviler på en øy
De utnyttet en øy i elveløpet til å dele den i to strekninger og slippe å fundamentere midt i vannet.
Strømbryterne
Trekantede fremspring på oppstrømssiden som kløyver strømmen og fordeler trykket fra flommene.
Steinene er ikke like
En flom på 1600-tallet tok med seg flere buer. Det ulike murverket avslører gjenoppbyggingen.
Slik passer den inn i besøket ditt i Mérida
Den ligger i den sørvestlige enden av det historiske sentrum, og det naturlige er å gå over hele: det er åtte hundre meter og tar ti minutter, med elven under deg og byen foran. Fra den andre bredden har du den beste utsikten over helheten bro og alcazaba.
Rett der du kommer til bybredden, ligger den arabiske alcazabaen fra 800-tallet, bygd nettopp for å kontrollere brohodet: den som kontrollerte overgangen, kontrollerte byen. Det er en logikk som gjentar seg i alle epoker, og her ser du den helt tydelig.
Derfra kommer du oppover til Diana-tempelet og det monumentale sentrum. Broen er en god start eller en god avslutning på dagen, og i solnedgangen, med lyset over vannet, er det her byen fotograferes best.
Ofte stilte spørsmål
Og den nye broen som ble åpnet like ved?
Det er Puente Lusitania, et verk av arkitekten Santiago Calatrava, innviet i 1991. En stor, hvit og moderne bue som overtok trafikken, slik at den romerske broen kunne få hvile og bli igjen bare for dem som går til fots.
