Inne i Casas Colgadas, bokstavelig talt hengende over kløften, holder et av de mest innflytelsesrike museene i Spania til. Det ble satt opp i 1966 av en maler, Fernando Zóbel, for å samle verkene til vennene hans, generasjonen som var i ferd med å snu opp ned på spansk maleri, og han gjorde det med en så ny idé for utstillingen at den endret måten man innredet museer på i dette landet.
En maler som lette etter et sted å henge vennene sine
Fernando Zóbel var født på Filippinene, i en velstående spansk familie, og hadde i årevis kjøpt verk av de abstrakte spanske malerne i sin generasjon, som i femti- og sekstiårene arbeidet med svært lite offisiell anerkjennelse og enda mindre marked.
Han trengte et sted der han kunne samle denne samlingen og gjøre den offentlig. Han så disse halvtomme husene, som hang ut over tomrommet ved Huécar-juvet, og bestemte seg for at det ikke fantes noe bedre sted i verden. Museet åpnet i 1966.
På veggene henger Chillida, Tàpies, Millares, Saura, Torner, Rueda, Sempere, Oteiza, Guerrero og Zóbel selv: navnene til en hel generasjon som i dag finnes i alle viktige museer, og som den gang først og fremst var en gruppe venner med vanskeligheter.
Utstillingen som endret de spanske museene
Det virkelig innflytelsesrike var ikke samlingen, men hvordan den ble stilt ut. Kunstnerne selv, særlig Gustavo Torner og Gerardo Rueda i tillegg til Zóbel, utformet salene ved å spille på dagslyset, det gamle treverket i bjelkene og de hvite veggene, slik at bygningen og maleriene gikk i dialog.
Mot datidens magasinmuseum, med verk på rad og rekke og skilter, ble hver sal her tenkt som et rom med sin egen rytme: få bilder, mye luft, vinduer som slipper inn landskapet i kløften, og gulv og tak som er en del av utstillingen.
Det var så nytt i Spania i 1966 at det straks ble et forbilde, og mye av spansk museografi i tiårene etter kan forklares ved å se hit. Det er sjelden at et lite provinsmuseum setter standarden for et helt land, og dette gjorde det.
I 1980 ga Zóbel museet til Fundación Juan March, for å sikre videre drift og at det skulle tilhøre alle. Siden da har stiftelsen drevet det, adgangen er gratis, og det vises fortsatt midlertidige utstillinger i tillegg til den faste samlingen.
Ikke gå glipp av
Grunnlagt av en maler i 1966
Fernando Zóbel, for å samle og gjøre offentlig verkene til de abstrakte spanske malerne i hans generasjon.
Kunstnerne selv stilte det ut
Torner, Rueda og Zóbel utformet salene ved å spille på lyset, det gamle treverket og det hvite.
Det endret spansk museografi
Få bilder, mye luft og bygningen som del av utstillingen. Det ble straks et forbilde i hele landet.
Gratis adgang
Zóbel ga det i 1980 til Fundación Juan March, som har drevet det siden.
Slik passer det inn i besøket ditt i Cuenca
Det holder til i to av de tre Casas Colgadas, så museumsbesøket er også den eneste måten å komme inn i dem og se ut av vinduene deres mot stupet. Å se kunsten og kløften en håndsbredd fra hverandre er den komplette opplevelsen.
Det ligger fem minutter fra Plaza Mayor og katedralen, og ved siden av Puente de San Pablo. Regn med godt og vel en time: det er lite, men laget for å gås gjennom langsomt, og utsikten frister til å stoppe.
Adgangen er gratis, noe få vet og som overrasker gitt nivået på samlingen. Sjekk hvilken ukedag det er stengt før du planlegger dagen, for det er det eneste museet i gamlebyen du ikke bør utsette til slutt.
Ofte stilte spørsmål
Og hva ble det av Zóbel, han som startet det hele?
Han elsket denne byen så høyt at han ville bli her for alltid: selv om han døde langt unna, i Roma, i nitten hundre og åttifire, er han gravlagt på kirkegården i Cuenca. Byen han forelsket seg i, ble til slutt hans endelige hjem.
