Mange regner den som Alicantes vakreste plass: vannet som renner i fontenen, bladene på de hundre år gamle fikentrærne som beveger seg over deg, og en og annen fugl som lager leven. Om sommeren er det det kjøligste hjørnet i sentrum. Og nesten ingen i Alicante kaller den ved navn.
Posthusplassen
Offisielt bærer den navnet til Gabriel Miró, en forfatter født i Alicante i 1879 og en av de store i spansk litteratur, kjent for sin fine prosa og for å beskrive lyset og landskapene i denne landsdelen som ingen annen.
De mest kjente romanene hans, Nuestro Padre San Daniel og El obispo leproso, foregår i en oppdiktet by kalt Oleza som i virkeligheten er Orihuela, like i nærheten. Han var en av de store i novecentismo, generasjonen av forfattere som var mest omhyggelige med språket.
Men for folk i Alicante er dette Plaza de Correos, posthusplassen, etter den enorme post- og telegrafbygningen som har dominert den i hundre år. Den har hatt flere navn opp gjennom tiden, alt etter hvordan de politiske vindene blåste, og folkemunne har oversett dem alle.
Vannbærersken og fikentrærne
Midt på plassen står Fuente de la Aguadora, en kvinne i bronse som holder en krukke, modellert av billedhuggeren Vicente Bañuls fra Alicante i 1918. Det er et av de verkene folk her har sett hele livet uten noen gang å bli lei av det.
Figuren er ikke en hvilken som helst pynt: den viser et yrke som fylte gatene før det fantes rennende vann i husene. Vannbærerskene brakte friskt vann fra de offentlige fontenene til boligene, port for port, særlig i de varme somrene.
Fikentrærne er hundre år gamle kjemper, vernet som monumentale trær, av samme familie som trærne i Parque de Canalejas, og det er de som gjør plassen til det kjøligste punktet i sentrum midt i august.
Helheten – rennende vann, tett skygge og benker – skaper et ekte mikroklima. Det er en av få plasser i en middelhavsby der det er behagelig å være midt på dagen om sommeren uten annen hjelp enn vegetasjonen.
Ikke gå glipp av
Ingen kaller den ved navn
For folk i Alicante er den Plaza de Correos, etter bygningen som har dominert den i hundre år.
Gabriel Miró
Forfatter fra Alicante, født i 1879, fra novecentismo, som beskrev lyset i denne landsdelen som ingen annen.
Vannbærersken
Av Vicente Bañuls, 1918. Den viser et virkelig yrke: å bære vann fra fontenene til husene, port for port.
Det kjøligste hjørnet
Vernede, hundre år gamle fikentrær pluss rennende vann: et ekte mikroklima midt i august.
Slik passer den inn i besøket ditt i Alicante
Den ligger i sentrum, mellom Rambla de Méndez Núñez og Parque de Canalejas, så du går forbi den når du beveger deg rundt i byen.
Det er et kort stopp, ti minutter, men et av dem du setter mest pris på: sett deg på en benk i skyggen og lytt til vannet. Det er akkurat det den er til for.
Rundt plassen er det mange restauranter med uteservering, og den fungerer godt som møtested. Om sommeren er den den beste pausen du kan få mellom severdighetene.
Ofte stilte spørsmål
Hva skrev Gabriel Miró?
Romaner med en prosa så omhyggelig at den leses nesten som poesi. De mest berømte, «Nuestro Padre San Daniel» og «El obispo leproso», utspiller seg i en oppdiktet by, Oleza, som i virkeligheten er Orihuela, like i nærheten. Han var en av de store i spansk novecentismo, generasjonen av forfattere som var mest opptatt av formen. Han døde i Madrid i 1930, bare femtien år gammel, mens han ennå hadde svært mye å skrive.
Hva var en vannbærerske?
Kvinnen på fontenen er ikke hvilken som helst pynt: hun står for et yrke som fylte gatene før det fantes rennende vann i husene. Vannbærerskene gikk med krukken på skulderen og bar friskt vann fra de offentlige fontenene til boligene, dør for dør, særlig i de varme somrene her. Da Bañuls hugget henne, fantes det fortsatt folk i Alicante som levde av det. Derfor ser de eldre på henne med så stor ømhet.
