Den mest elegante bygningen langs sjøfronten, med balkongene, søylene og det avrundede hjørnet med en krone på toppen, som en bryllupskake. Bak den ligger en historie om såret stolthet: den ble reist av en industrimann som følte seg forsmådd i sin egen by og bestemte seg for å bygge den dyreste og mest iøynefallende bygningen han hadde råd til i en annen.
En hevn i stein
Den ble reist i tjueårene av Enrique Carbonell, en tekstilindustrimann som hadde tjent seg rik i Alcoy, fabrikkbyen i provinsens innland. Tradisjonen forteller at han følte seg ringeaktet av overklassen i Alcoy og bestemte seg for å flytte til Alicante.
Og han kom ikke for å gli diskret inn: han bygde byens høyeste, dyreste og mest iøynefallende bygning, helt ute i første rekke mot havet, slik at den skulle ses på lang avstand, også fra skipene som kom inn til havnen. Det er en programerklæring som er vanskelig å misforstå.
Pengene kom fra Alcoy, og det er interessant i seg selv. Den byen i innlandet var en av de første industribyene i Spania: mellom fjellene røk det allerede fra pipene i tekstil-, papir- og metallindustrien mens nesten hele landet fortsatt var landsbygd. Fra den fabrikkrikdommen kom denne fasaden.
Arkitekten som formet det fornemme Alicante
Carbonell hyret tidens beste arkitekt, Juan Vidal Ramos, og sparte ikke på noe. Resultatet er en eklektisk og prangende bygning: bearbeidet stein, glassgallerier der sola strømmer inn, og en blanding av historiserende referanser som roper luksus fra alle kanter.
Vidal Ramos var Alicantes stjernearkitekt i disse årene og satte spor i halve byen: han står også bak provinsforvaltningens palass, Palacio de la Diputación, og sammen med Francisco Fajardo bak Mercado Central. Han hadde en måte å kombinere luksus og stein på som formet byens fornemme ansikt tidlig på 1900-tallet.
Legg merke til det avrundede hjørnet med et kuppeltoppet påbygg: det er det kompositoriske grepet som gjør bygningen gjenkjennelig fra hvor som helst på promenaden, og det er tenkt nettopp for det, for å bli sett fra havet.
Hundre år senere er det fortsatt bygningen alle ser på og fotograferer på Explanada. Det er en hevn som lyktes: et hus så vakkert at hele byen endte med å bli glad i det.
Ikke gå glipp av
Den ble bygd av trass
En industrimann fra Alcoy som følte seg forsmådd der, kom hit for å reise den mest iøynefallende bygningen.
Penger fra tekstilene i Alcoy
En av de første industribyene i Spania, med fabrikkpiper mens landet ellers var landsbygd.
Juan Vidal Ramos
Byens stjernearkitekt: også Diputación og Mercado Central.
Hjørnet er grepet
Avrundet og kronet med kuppel, tenkt for å ses fra havet og fra hele promenaden.
Slik passer den inn i besøket ditt i Alicante
Den ligger på Explanada de España, i enden nærmest havnen, så du går forbi den når du spaserer langs sjøfronten.
Den kan ikke besøkes innvendig: det er private boliger og kontorer. Det du ser, er fasaden, og for å se den godt må du gå et stykke unna mot midten av Explanada og se på den nedenfra og opp, for på nært hold forkorter høyden den.
Det beste lyset er om ettermiddagen, når sola treffer fasaden rett forfra fra havet. Og om kvelden er den opplyst, noe som gjør den til et av byens nattmotiver.
Ofte stilte spørsmål
Satte den arkitekten flere spor i byen?
Mange. Juan Vidal Ramos var stjernearkitekten i Alicante i de årene, og det er også han som står bak for eksempel setet til Diputación, det imponerende palasset der provinsen styres. Han hadde en måte å blande luksus og stein på som formet byens fornemme ansikt i begynnelsen av nittenhundretallet. Når du rusler rundt i Alicante og noe virker særlig herskapelig, se hvem som har signert det: det er ganske stor sjanse for at det var ham.
Og hvor kom så mye penger fra til å reise den?
Fra fabrikkene i Alcoy, og det er ingen tilfeldighet. Den byen i innlandet var en av de første industribyene i Spania: mellom fjellene røk det allerede fra pipene i tekstil-, papir- og metallindustrien mens nesten hele landet ennå var landsbygd. Fra den industrielle rikdommen innenlands kom, stein for stein, dette innfallet i marmor ved havet. Larmen fra vevstolene betalte for utsikten.
