Alicantes skytshelgen er San Nicolás de Bari, altså den samme biskopen fra 300-tallet som var kjent for å dele ut gaver i det skjulte, og som århundrer og land senere ble til julenissen. Kirken hans er den største i byen og passer naturlig inn i runden til museene i gamlebyen.
En skytshelgen valgt av kalenderen
Tradisjonen forteller at byen kom på kristne hender en 6. desember, på Nikolasdagen, takket være infanten Alfonso – den senere Alfonso X den vise – som lot reise en kirke til ære for dagens helgen. Siden den gang har han vært Alicantes skytshelgen.
Den måten å velge på er vanligere enn man skulle tro: mange spanske byers skytshelgener ble fastsatt ut fra datoen for en erobring, en seier eller slutten på en epidemi. Santa Bárbara-borgen skylder navnet sitt nøyaktig samme fremgangsmåte, fire år senere.
Erobringen har også en politisk sammenheng. I 1244 hadde Castilla og Aragóns krone avtalt i Almizra hvor grensen mellom de to rikene skulle gå, og Alicante havnet foreløpig på den kastiljanske siden. Et halvt århundre senere gikk byen over til Aragón, der den ble værende.
Konkatedral siden 1959, og klosteret
I 1959 ble kirken opphøyd til konkatedral og delte dermed verdigheten som bispesete med katedralen i Orihuela. Den ordningen skyldes omorganiseringer av bispedømmene på 1900-tallet og går igjen i flere spanske bispedømmer: to seter, én og samme biskop.
Bygningen ble reist mellom 1616 og 1662 i herreriansk stil – den strenge og nakne klassisismen Juan de Herrera skapte i El Escorial – og kuppelen på nesten førtifem meter er helhetens kjennetegn fra hvor som helst i den gamle bykjernen.
Kontrasten innvendig er det som overrasker mest: utvendig og i skipet er alt streng og ren stein, og så dukker plutselig nattverdskapellet opp, en barokk eksplosjon av gull. Det er den vanlige rekkefølgen der et strengt 1600-tall får overdådighet lagt til av 1700-tallet.
Og du bør ikke gå uten å kikke inn i klostergangen, en oase av ro midt i sentrum som mange går glipp av fordi den ikke er synlig fra skipet. Det er et av de få stille stedene i gamlebyen.
Ikke gå glipp av
Skytshelgenen er julenissens bestefar
San Nicolás de Bari, biskop på 300-tallet, kjent for å legge igjen gaver i det skjulte til de fattigste.
Skytshelgen etter datoen
Tradisjonen plasserer inntakelsen av byen en 6. desember, helgenens dag. Som borgen med Santa Bárbara.
Konkatedral siden 1959
Deler bispesete med Orihuela: to katedraler, én og samme biskop.
Klostergangen ses ikke fra skipet
Og den er et av de få stille stedene i gamlebyen. Mange går glipp av den.
Slik passer den inn i museumsruten din
Den ligger to minutter fra MACA, museet for samtidskunst med samlingen Eusebio Sempere donerte, og fra MUBAG, kunstmuseet i Palacio Gravina.
Å ta dem etter hverandre fungerer svært godt som en kulturformiddag: konkatedralen, MACA og MUBAG ligger innenfor tre minutters gange, og til sammen dekker de godt over fire århundrer med kunst fra Alicante, fra barokken til den kinetiske kunsten.
MARQ, det arkeologiske museet, ligger lenger unna og krever en hel formiddag for seg. Og inngangen til kirken er gratis utenom gudstjenestene, så stoppet gjør ikke runden dyrere.
Ofte stilte spørsmål
Har denne San Nicolás noe med julenissen å gjøre?
Alt, det er ham! San Nicolás de Bari var en biskop for rundt sytten hundre år siden, i det som i dag er Tyrkia, svært berømt for sin gavmildhet: legenden sier at han i all hemmelighet la igjen mynter og gaver til dem som trengte det. Fra den gavmilde biskopen, via Nederland og USA, vokste det med århundrene frem en hvitskjegget Santa Claus. Så min bys skytshelgen og gavemannen i julen er, selv om det ikke ser slik ut, samme person.
Hvem var «infanten Alfonso» som erobret den?
Ingen ringere enn den senere Alfonso X den vise, kongen av Cantigas og de store bøkene, som på den tiden ennå var tronarving i Castilla. I 1244 hadde han og Aragóns krone avtalt i Almizra hvor grensen mellom de to rikene skulle gå, og Alicante havnet foreløpig på den kastiljanske siden. Pussig, ikke sant, at mannen som ga oss vår skytshelgen, var kastiljaner, når vi til slutt ble valensianere. Slikt skjedde i de århundrene med dragkamp.
